Den nødvendige
ulydigheten

En bok av Åsne Berre Pedersen og Jørgen Johansen

- Kapittel 1 -
Hva er sivil ulydighet?

-:- Samfunnsmessig og/eller etisk siktemål -:- Andre kriterier -:-

Til toppen av siden

"Sivil ulydighet er en borgers naturlige rettighet. Han kan ikke gi avkall på den uten å gi avkall på sitt menneskeverd".
        Mohandas Karamchand Gandhi

Det mest åpenbare er selve ulydigheten - den sivilt ulydige setter seg opp mot loven. Men likevel skiller handlingene seg fra vanlig kriminalitet fordi lovbruddet skyldes samvittighet og overbevisning. Man ser seg nødt til å bryte loven fordi den saken man kjemper for er så viktig, for en selv, for medmennesker eller dem som kommer etter en. To andre fellestrekk er også viktige. Handlingen gjøres i åpenhet og den er ikkevoldelig, den er med andre ord sivil. Sivil betyr i denne sammenheng det motsatte av militær. Militæret preges tradisjonelt av hemmelighold og voldsbruk.

Mange har forsøkt å definere sivil ulydighet. Fra den klassiske artikkelen til slaveri motstanderen Thoreau² til den norske Alta-aksjonen går det en rød tråd. Det handler om ikkevold, åpenhet og lovbrudd når lover og beslutninger oppfattes som urettferdige. Statsvitenskapen har tilført andre kriterier, for eksempel under hvilke samfunnsforhold slike aksjoner kan forekomme og hva som skal til for at en beslutning er legitim eller ikke. I denne boken skal vi forsøke å finne et minste felles multiplum som samtidig er så omfattende at det kan fungere som en definisjon i debatten om aksjonsformer og utenomparlamentarisk arbeid.

Sivil ulydighet, slik som begrepet brukes i denne boken, er bevisste, ikkevoldelige, ulovlige handlinger gjort i åpenhet, som har som mål å påvirke samfunnsmessige eller etiske forhold som av deltakerne oppfattes som alvorlige. Det er altså handlinger som i det minste oppfyller fem krav:

1. Åpenhet
2. Ikkevold
3. Lovbrudd
4. Alvorlig overbevisning
5. Samfunnsmessig og/eller etisk siktemål

Mange aktivister og teoretikere har dessuten ett eller flere av følgende kriterier:

1. Sivil ulydighet skal være siste utvei
2. Det skal dreie seg om å hindre en uopprettelig beslutning
3. Aksjonens mål skal være klart og avgrenset
4. Handlingen skal skje i et sivilisert samfunn

I det følgende skal vi utdype de fem første kriteriene, og avslutningsvis skal vi kort kommentere de siste punktene. Først skal det sies at det ikke finnes noe fasitsvar som kan avgjøre om disse kriteriene er oppfylt eller ikke. Vi ønsker å problematisere og nyansere debatten, slik at den som vil søke svar på egen hånd, ikke skal behøve å repetere mange av de debattene som har vært ført fram til i dag, men forhåpentlig ta noen viktige skritt videre i utdypningen av fenomenet sivil ulydighet.

I en debatt om sivilulydighetsaksjoner er det viktig å sette aksjonsformen inn i en større sammenheng. Det vi kaller sivil ulydighet, er en form for utenomparlamentariske handlinger. Det finnes eksempler på sivil ulydighet gjennomført av myndighetspersoner og av parlamentarikere, men disse utgjør en meget liten andel. Også i disse tilfellene er aksjonene utenomparlamentariske i og med at de ikke følger de formelle kanalene for påvirkning.

Sivil ulydighet inngår i en stor gruppe av aktiviteter som har til mål å påvirke beslutninger, lover og vedtak fra myndigheter eller private bedrifter, eller å danne en opinion. I visse tilfeller er målet å direkte hindre at visse vedtak gjennomføres, eller gjennomføre handlinger som staten og/eller næringslivet ikke vil gjennomføre. Da snakker vi gjerne om direkte-aksjoner.

Når vi i det følgende bruker eksempler for å belyse definisjonene, så er disse valgt for å vise hvor grensene for kriteriene går. De er altså ikke typiske eksempler, men slike som befinner seg i en gråsone. De åpenbare tilfellene finnes i den delen av boken der vi gjennomgår noen situasjoner der sivil ulydighet har blitt brukt i norsk historie.

Åpenhet

Åpenheten er ett av de viktigste kriteriene for en sivilulydighetsaksjon. Det er på dette området disse aksjonene skiller seg fra mange andre former for ulovlige politiske aktiviteter. Det ligger i begrepet "sivil" at ulydigheten skal skje i det sivile, offentlige rom. Skal det ha noen mening å fungere i det offentlige rom, må det skje med en viss grad av åpenhet. Denne ulydigheten skiller seg altså fra privat ulydighet.

Hvorfor er åpenhet et kriterium?

Aksjoner som gjennomføres i stor grad av åpenhet, blir lettere tatt positivt imot av opinionen. Åpenheten gir aksjonen et ansikt, og det er lettere å sympatisere og identifisere seg med folk man ser hvem er.

Åpenheten er en nødvendig forutsetning for å bruke sivil ulydighet som en måte å kommunisere på. De aksjonene som gjennomføres helt hemmelig, forhindrer enhver dialog mellom partene i en konflikt. Hemmelighold minsker mulighetene for å bruke aksjonene som et kommunikasjonsmiddel, en dialog, og gjør det dermed vanskelig å overbevise flere om at den saken man kjemper for er rettferdig og fornuftig. Hvis målet er å sette en sak på den politiske dagsorden, vil ofte begrensning i åpenheten redusere mulighetene til å lykkes. Den vanligste reaksjonen i massemedier etter hemmelige aksjoner er at aksjonsformen blir tatt opp til debatt, sammen med spekulasjoner om hvem som egentlig står bak. Større åpenhet reduserer oppmerksomheten omkring hvem som står bak aksjonen, slik at grunnlaget for aksjonen kommer lettere fram.

Åpenheten ved aksjoner fungerer som en viktig sikkerhetsventil for dem som deltar. De går ikke lengre i sine aksjoner enn det de kan stå for. Åpenheten bedrer også den demokratiske prosessen i aksjonsforberedelser og gjennomføring av aksjoner.

Vi går grundigere inn på hvorfor åpenhet fungerer best i kapittelet om ikkevoldsteorier.

Grader av åpenhet, ikke enten - eller

På begynnelsen av åttitallet aksjonerte Folkereisning Mot Krig (FMK) mot amerikanske COB-baser (forberedte operasjonsbaser for atomvåpenbærende fly)³. Her var det bevisst stor åpenhet i forkant. Både kriminalpolitiet og overvåkningspolitiet ble invitert til planleggingsmøtene. Ettersom ingen kom, ble det sendt fullstendig referat til begge politiorganisasjonene. På denne måten var aksjonene ingen hemmelighet for politiet, og deltakerne planla å ta seg inn på flyplassens landingsbane uansett hva politiet gjorde for å hindre det. Aksjonene ble gjennomført med stor dekning fra massemedier, og debatten handlet mer om basenes funksjon enn om aksjonsformen. Politiet takket i brev for samarbeidet.

Fellesaksjonen mot giftlager på Dovrefjell gikk i 1992 i spissen for å hindre etableringen av et spesialavfallslager på Dovre. Før planlagt byggestart gikk Fellesaksjonen offentlig ut og varslet sivil ulydighet. Aksjonsgruppen planla langvarige aksjoner dersom byggingen kom i gang. Det ble samlet navn på folk som var villige til å delta i sivil ulydighet, og planene ble publisert i presse og kringkasting. Debatten som fulgte viste at store deler av befolkningen var mot avfallslageret, og at mange var villige til å benytte seg av sivil ulydighet om det ble nødvendig. Planene ble til slutt skrinlagt. Her var den store åpenheten den viktigste faktoren for å hindre byggingen av giftlageret. Åpenheten gjorde at sivil ulydighet fungerte preventivt.

I kampen mot E6-utbyggingen i Bohuslän på slutten av åttitallet kom begrepet "trädkramare" til Sverige. Dette var en aksjonsform som var inspirert av den indiske Chipko-bevegelsen der kvinner i landsbyer på Himalayas sørside holdt rundt trærne som skulle hogges ned. Den svenske varianten gikk ut på å klatre opp i trærne for å være der i timer og dager. Håpet var at dette skulle gjøre det vanskeligere å felle trærne. I Sverige var det sentrale målet å vise sterk lokal motstand og å holde ut i lang tid for å få debatten på den nasjonale dagsorden. De direkte aksjonene kom først i gang når veibyggingen var påbegynt, og var ikke annonsert på forhånd. Åpenheten var liten under planleggingsstadiet, og aksjonistene forsøkte ofte å lure politiet. Overraskelsesmomentet ble brukt for å forhale byggeprosessen. Mange måtte ta seg gjennom politisperringer på nattetid for å kunne klatre opp i trærne. Men da aksjonistene først satt i tretoppene, var det ingen som forsøkte å skjule sin identitet eller sin handling.

Noen av aksjonene gikk ut på å lenke seg fast i anleggsmaskiner eller å ta bort målepinner ved veitraseen, og de aller fleste ble igjen på stedet og tilsto sine handlinger da politiet kom. I ett tilfelle ble flere hundre målepinner levert til politiet i Uddevalla med en liste over dem som hadde utført aksjonen.

I Sverige har det på deler av nittitallet vært stor debatt om veiprosjekter i og rundt Stockholm, den såkalte Dennispakken. Det har forekommet en hel del sabotasjeaksjoner mot maskiner, utstyr og selve anlegget. Deltakernes identitet har vært hemmeligholdt, men representanter for gruppen som står bak aksjonene har stått fram i pressen og forklart hvorfor aksjonene ble gjennomført. Bak aksjonene stod Socialekologisk aktion, som består av et lite antall meget aktive folk. Åpenheten var relativt stor på gruppenivå, men svært begrenset på individnivå. Liknende aksjoner har også forekommet mot den store Øresundsbroen mellom Danmark og Sverige, her har åpenheten vært forholdsvis begrenset også på gruppenivå.

Tilhengere av Animal Liberation Front i Storbritannia, Norge og Sverige bruker ofte ansiktsmaske for å hindre identifikasjon når de demonstrerer. Enda større hemmelighold forekommer når de brenner slakteribiler og vandaliserer hamburgerbarer. Kommunikasjonen med omverden begrenses til malte tekster på bygninger og, noen ganger, delvis anonyme pressemeldinger til presse og bedrifter. De forsøker nesten uten unntak å unngå å bli tatt av politiet, og har minst mulig åpenhet. Alle disse aksjonene faller utenfor vår definisjon av sivil ulydighet såvel på grunn av manglende åpenhet som på grunn av voldsbruken. De er med her for å forsøke å klargjøre hvor grensen for åpenhet går.

Et annet eksempel på selektivt hemmelighold er mange av streikene i Norge på trettitallet. Her var det offentlig hvem som streiket, men hemmelig hvem som ledet streikene. Fagforeningene var redde for at ledelsen skulle bli arrestert.

Også i forhold til rettsapparatet er det stor variasjon i åpenheten. Mange stiller opp i retten, og innrømmer og forklarer sin handling. Det betyr ikke at de nødvendigvis aksepterer straffen eller betaler bøtene. Noen ganske få har akseptert forenklede forelegg, noen betaler etter at dom er falt, andre unnlater å betale, men soner eventuell fengselsstraff. Mange har unnlatt å svare på brev fra politiet og forsøkt å trenere den juridiske prosessen. Resultatet er i en del tilfeller at saken blir henlagt eller foreldet. Som oftest fører det bare til at saken tar lengre tid.

Hvor går grensen?

Vår vurdering er at det er lite å frykte ved størst mulig åpenhet. Erfaringen tilsier at det er mer å vinne enn å tape på stor åpenhet. Politiet finner likevel nesten alltid ut hvem som står bak en aksjon hvis det vil.

Ikkevold

"Non-violence is the greatest and the activest force in the world".
        Gandhi i Harijan 14/3 1936

At vold kan bli brukt av motparten, er aldri noe godt argument for at aksjonistene skal ty til vold. Nettopp når statens voldsmonopol settes inn mot demonstranter, er det viktig å holde seg konsekvent til en ikkevoldelig linje. Voldsbruk fra aksjonister legitimerer og legaliserer voldsbruk fra statens side. Erfaringene viser at det er meget lett for politiet å få støtte for å bruke de midler som trengs, dersom aksjonistene bruker vold eller med fysisk makt hinder politiets arbeid. Ikke bare vold, men også defensive midler som kjettinger for å lenke seg fast, hjelmer for å beskytte seg mot slag fra politikøller og utspekulerte måter for å hindre at man kan bæres bort er i de fleste tilfeller med på øke politiets voldsbruk.

Saksargumenter skal være i fokus, ikke demonstranter i kamp med politifolk. Enhver bruk av vold vil være med på ta fokus bort fra det konflikten handler om. Vold retter seg mot enkeltpersoner, for eksempel politibetjenten, en uskyldig tredjepart i gisseldramaer eller ansatte på en bedrift som aksjonen retter seg mot, mens sivilulydighetsaksjoner ønsker å få fram sakens kjerne. Bruk av ikkevold gjør det erfaringsmessig lettere å få fram aksjonistenes moral, samvittighet og engasjement.

Det er oftest slik at aksjonister som avstår fra vold har lettere for å skape sympati for sin sak enn de som tyr til voldeligheter. For dem som ser på sivil ulydighet som en form for kommunikasjon, er det også erfaringsmessig slik at en ikkevoldelig linje gjør det lettere å nå fram til motparten og omverden. Vold skaper sterkere skillelinjer og større avstand mellom partene. Interessen for dialog er helt klart større i en voldsfri atmosfære enn i et voldelig klima.

Vold har det særpreg at den er fordelaktig for dem som er fysisk sterke. En voldsstrategi må i så fall bygge på at man tror seg å kunne være fysisk sterkere enn staten.

De aksjoner som gjennomføres uten bruk av vold har den fordelen at om aksjonistene tar feil i sin sak, vil eventuelle skader som aksjonene medfører være langt lettere å reparere enn om vold brukes.

Hva menes med ikkevold?

Den ene ytterligheten i diskusjonen vil være å hevde at vold kun er bevisste handlinger som påfører andre mennesker fysiske skader eller død. Den andre ytterligheten på skalaen kunne representeres av en av Gandhis etterfølgere, Narayan Desai (leder for Institute for Total Revolution). Han hevder at enhver forstyrrelse av den perfekte harmoni er brudd mot ikkevoldsprinsippet. Da de aller fleste aksjoner i Norge holder seg et eller annet sted på skalaen mellom disse ytterlighetene, er det viktig å studere det spektret som er aktuelt for vanlige aksjoner i Norge.

Hele debatten om i hvilken grad en handling er voldelig, er kompleks og vanskelig. Hvor grensen går for hva som er vold, er ikke den samme debatten som den om hvilken form for vold som er akseptabel eller "tillatt" i aksjoner. Her er det behov for å skille mellom en deskriptiv og normativ voldsdefinisjon.

En typisk deskriptiv definisjon vil være å si at enhver handling som reduserer personens fulle fysiske utfoldelsespotensiale er vold. Om vi derimot sier at vold bare er de handlinger som utføres med den bestemte hensikten å påføre personen lidelse, uten at dette er til personenes eget beste, så blir definisjonen normativ. La oss gjøre et tankeeksperiment for å illustrere forskjellen og vise hvor komplekst dette spørsmålet er.

Er det vold å kappe av en fot? Dersom jeg kapper av naboens fot, vil de fleste mene at dette er en åpenbar voldshandling som bør forkastes av moralske grunner. Jeg har på denne måten redusert min nabos fulle fysiske utfoldelsesmulighet og påført henne lidelse, altså er det deskriptivt sett vold. Bedømmelsen vil antagelig få et annet utfall dersom det i tillegg opplyses at jeg jobber som kirurg på Rikshospitalet og naboen led av koldbrann. Skulle naboen selv miste foten fordi hun ga seg ut på en meget vanskelig klatrerute i Himalaya blir vurderingen annerledes. Kanskje kan hun laste seg selv, siden hun selv satte seg i en slik spesiell situasjon. Om det da ikke var for å redde en kamerat som hadde falt ned på en hylle og brukket kragebeinet. Om foten ble kappet av i en trafikkulykke vil vurderingen avhenge av hvem som hadde fulgt trafikkreglene, om noen av de berørte førerne var alkoholpåvirket og av en mengde andre faktorer. Kanskje var det en teknisk feil på den helt nye bilens bremsesystem.

Alle disse måtene å miste en fot på er ifølge en deskriptiv definisjon eksempler på vold. Noen av dem er også vold ifølge en normativ definisjon. Vi skal ikke fortsette med flere varianter, men håper at det er åpenbart at ikke alt som rent deskriptivt er vold, med nødvendighet skal ansees som forkastelig og galt. Mange andre faktorer må med når en skal vurdere om den voldelige handlingen å kappe en fot normativt sett er gal.

I det følgende kommer vi til å bruke normative definisjoner av vold og ikkevold. En del av det vi kaller ikkevold, vil andre mene er vold. Selv om det å skjære av en fot deskriptivt er en voldshandling, så kalles det ikke vold i alle sammenhenger. Det å ødelegge et våpen kan kalles avrustning, sabotasje eller gjenvinning. Hva det kalles, avgjøres av sammenhengen, motivet og intensjonen.

Vi vil nå se på noen grensetilfeller som er relevante når en skal vurdere hvilke typer aksjoner som kan regnes som sivil ulydighet.

Fysisk vold mot mennesker

Et av kjennetegnene på en stat er dens monopol på å utøve legal, altså lovlig, voldsbruk mot mennesker. Militærvesenet, politiet og psykiatrien er de mest tydelige eksemplene på dette. Av politiske grupperinger i Norge er det i hovedsak nynazister, visse grupper antirasister, dyrebefrielsegrupper og visse andre marginale grupper på den politiske skalaens ytterpunkter som bruker eller mener det er rett å benytte seg av vold mot andre mennesker for å oppnå sine politiske målsetninger. De mener alle at målet helliger middelet. Målet er så viktig at selv om midlet kan føre til mye skade, kan det likevel være rett å bruke det. Dette er ikke noe unikt standpunkt; for eksempel deler staten dette synspunktet når den bygger opp et militært forsvar. Militæret trener folk i å drepe for å redde liv. I enda mer ekstrem form viste denne militære tankegangen seg da NATO på syttitallet i en øvelse la opp til å bombe Tromsø med atombomber for å hindre en sovjetisk invasjon nordafra. Major Einar Edvardsen sluttet i sin jobb etter en slik øvelse og gikk offentlig ut med disse "forsvarsplanene".⁴ Men at staten bekjenner seg til en slik idé, er ikke noe godt argument for at norske aktivister skal gjøre det samme.

Det vanligste tilfellet der det kan oppstå situasjoner der aksjonister i Norge i dag fristes til å ty til vold, er i konfrontasjon med politiet. Det kan være som en reaksjon på voldsbruk fra politiet, eller fordi aksjonistene på annen måte føler seg provosert av politiet. Under ulovlige aksjoner er det ofte vanskelig å skille politimannens yrkesrolle og den privatpersonen som finnes under uniformen. Få har gode argumenter for å skade privatpersonen, og det er sjelden gode grunner til å angripe polititjenestemenn som mer eller mindre samvittighetsfullt utfører den jobben de blir satt til.

De fleste tar avstand fra bevisst voldsbruk i politisk sammenheng mot andre mennesker i Norge i dag. Det finnes fortsatt noen grupper på venstresiden som skriver om væpnet revolusjon i sine partiprogrammer, men dette er mer en form for retorikk enn politiske realiteter. Ut fra en normativ ikkevoldsdefinisjon vil sivil ulydighet ekskludere bruk av fysisk vold mot andre mennesker.

Fysisk vold mot seg selv

Vi mener at vold mot seg selv er en legitim form for ikkevold som faller innenfor vår definisjon av sivil ulydighet. Vi forutsetter da at den som utfører handlingen er bevisst hva han/hun gjør i gjerningsøyeblikket.

Internasjonalt har sultestreiker blitt brukt med varierende resultat. Også i Norge har visse grupper oppnådd sine mål gjennom sultestreik. På sytti- og åttitallet ble flere militærnektere sluppet fri fra fengsel etter langvarige sultestreiker.

Hele tradisjonen med sultestreiker og andre former for påføring av vold på seg selv, har siden Gandhis dager blitt analysert i lys av hva han gjorde. Men det er ikke helt ukomplisert å kopiere aksjoner som ble gjennomført i et helt annet land, i en annen tid, i en helt ulik kultur og, ikke minst, i en totalt annerledes religion enn vi har i Norge i dag. For en hindu er døden noe helt annet enn for en kristen eller ateist. Vissheten om at den som dør kommer tilbake og har mange jordeliv foran seg, gjør selve døden langt mindre dramatisk enn for en kristen eller ateist, som vet at jordelivet da er definitivt slutt for all framtid. Også omverdenens syn på den som velger å ta sitt liv i protest, er totalt annerledes i Gandhis situasjon enn i Norge på nittitallet. Når en hindu sultestreiker, er det et uttrykk for hvor sterkt vedkommende er villig til å lide for den sak hun/han tror på. En sultestreik i et vestlig land oppfattes som et pressmiddel overfor motparten, som vil bli stilt til ansvar for de sultestreikendes lidelser og eventuelle død. Det er altså en tvangssituasjon for motparten. Med dette beveger vi oss over i en ny vanskelig avgrensning av definisjonen - nemlig bruk av psykisk vold.

Psykisk vold

I senere tid finnes det flere eksempler på former for mobbing (psykisk vold) mot ledende samfunnspersoner som har blitt frontfigurer for politiske konfliktsaker. Spesielt har en rekke justisministre som har vært ansvarlige for å utvise asylsøkere, blitt meget hardt behandlet i massemediene. Kritikken har lett glidd over i en nærmest personlig kritikk, med slagord om at ministeren må gå. Denne personrettede kritikken fortsetter selv om en rekke justisministre er skiftet ut uten at politikken har blitt endret.

Et ekstremt eksempel på bruk av psykisk vold er de aksjonene som er gjennomført av radikale abortmotstandere. I USA har aksjonister ved flere tilfeller kastet bloddryppende dukker på unge jenter som er på vei inn til rådgivning om abort. Åpenbart er dette meget sterke opplevelser for dem som står i ferd med å få utføre abort og for dem som allerede har fått gjennomført inngrepet. For oss er dette helt klart en psykisk vold som går langt utover det som kan kalles ikkevold.

Det er ikke helt enkelt å avgjøre i hvilken grad det er mulig å skille mellom privatperson og offentlig representant. Vi mener at det må være en målsetning å redusere fokuseringen på personer og i stedet rette oppmerksomheten mot den saken konflikten gjelder. Det er samtidig en balansegang mellom dette og ønsket om å appellere til mennesket bak rollen.

Det er umulig å gi klare regler for hvor grensen går for mobbing og psykisk vold, men helt klart er at den grensen finnes. Det er aksjonistenes ansvar å forsøke å holde seg på rett side av denne grensen.

Skade på dyr og natur

I Sverige og Finland har det på nittitallet vært et antall aksjoner rettet mot pelsdyrindustrien. Ved flere tilfeller har grupper av aksjonister løslatt hundrevis av mink. Disse har svært begrensede muligheter til å overleve, og mange har åpenbart møtt en plagsom sultedød. Et annet eksempel som kan diskuteres er fra protestene mot USAs kjemiske sprøyting av løvskog i Nord-Vietnam under Vietnamkrigen. Deler av FNL-bevegelsen i Europa aksjonerte ved å kjemisk behandle parkene til visse amerikanske ambassader.

Det vil måtte avgjøres fra sak til sak i hvilken grad slike symbolaksjoner kan forsvares og anses som overensstemmende med ikkevoldsprinsippene. Vi mener at stressede sauer i Paris oppfyller kravet på ikkevold. Det vil være helt urimelig å aldri kunne akseptere noen form for skade på noen form for liv, men hovedregelen er å etterstrebe minst mulig skade på biosfæren.

Sabotasje

Det har lenge vært debattert om det å skade livløse gjenstander er vold. Her har det forekommet en salig blanding av normative og deskriptive definisjoner. Mange handlinger som deskriptivt er å ødelegge materiell er av en så symbolsk art at de ikke bør defineres som voldshandlinger. Når norske totalnektere brenner sine vernepliktsbøker eller amerikanske ungdommer utkalt til Vietnam brenner sine utkallelsespapirer, er det etter vår mening ikke fornuftig å kalle dette for voldshandlinger. Slike handlinger gjør ingen skade, og bør ikke settes i samme gruppe som ødeleggelse av anleggsmaskiner eller sprengning av en demning. Hvor grensen går mellom slike symbolske ødeleggelser og åpenbare former for vold, må avgjøres fra tilfelle til tilfelle. Vi vil i det følgende forsøke å vise hvor vi mener denne grensen bør dras. De fleste som bruker "åpen sabotasje" som politisk kampform, ser aksjonene som symbolske og beregnet på å vekke en opinion. I slike tilfeller har det ikke vært et mål i seg å ødelegge materiellet, men å få oppmerksomhet om den sak en kjemper for.

I noen få tilfeller har det vært gjort forsøk på å tilføre motstanderen så mye skade at den økonomiske belastningen skal bli en avgjørende faktor for om prosjektet skal gå videre eller ei. De fleste av denne type aksjoner vil falle utenfor vår normative definisjon av hva som er ikkevold.

I diskusjonen om livløse gjenstander kan ødelegges er det mange forhold som må med for å kunne gjøre en fornuftig avveining med for og imot. Det er viktig å skille de strategiske argumentene fra de definisjonsmessige. På samme måte som en strategisk katastrofal aksjon klart kan falle inn under definisjonen, kan en aksjon som like klart faller utenfor gi en stor framgang for saken i opinionen. Vi vil ikke gå nærmere inn på de strategiske vurderingene, men konsentrere oss om grensedragningen.

Ødeleggelse av trykksaker

Økosabotasje

Ved enkelte vassdragsutbygginger og motorveianlegg har det vært brukt sabotasje i form av sukker på tanken og jernfilspon i motoroljen. Disse aksjonene har meget sjelden vært gjort i åpenhet og har som oftest kun gått ut over den enkelte entreprenør og eventuelt forsikringsselskaper.

I diskusjonen om hva som befinner seg innenfor den normative ikkevoldsdefinisjonen, må flere forhold tas med i betraktning. Det er relevant å ta i betraktning hvem som eier det utstyret som ødelegges og hvem som tok beslutningen om for eksempel et naturinngrep. Enda viktigere er det å se på hva det er en skader. Det er forskjell på å skade en gravemaskin som kan brukes til både gode og dårlige formål, og installasjoner som målepinner, som utelukkende skal brukes for å gjennomføre et bestemt prosjekt.

Det å sprenge demninger har i perioder vært et diskusjonstema i nordisk miljøbevegelse. To kjente tilfeller av slike aksjoner er gjennomført: På Island mot utbygging av Laxá, og i Alta mot utbyggingen der. Debatten var også aktuell i forbindelse med utbyggingen av Innerdalen. Dette er et meget følsomt og vanskelig kapittel i norsk miljøbevegelse. Vi mener at dette er et så kraftig eksempel på materiell skade at det ikke kan defineres som ikkevoldelige handlinger. Dermed faller det også utenfor vår definisjon av sivil ulydighet.

Strategisk er slike aksjoner meget usikre kort å spille med. Om slike aksjoner skal kunne fungere som deler av en strategi for å verne umistelige verdier, stilles det meget store krav til både åpenhet og profesjonell håndtering av sprengstoffet.

Deler av norsk miljøbevegelse viste stor sympati for den sabotasjeaksjonen som innbyggerne i Myvattenveit gjennomførte en sommerdag 1971. De sprengte den første mindre demmingen som ble bygget i et stort utbyggingsprosjekt av Laxá, en stor elv i Island.⁶ Her kan sympatien delvis forklares ut fra at det var en samlet bygd som stod bak aksjonen, og at de hadde profesjonell og full kontroll over sprengningen. Presten var med som fotograf, og alle deltakerne meldte seg til politiet etter aksjonen. Også andre innbyggere langs elva meldte seg som delaktige til handlingen. De var sikre på at ingen kom til skade ved aksjonen, og de stod alle åpent fram og fortalte hva de hadde gjort og hvorfor. Eysteinn Sigurdsson fortalte at de var nødt til å vise at de mente alvor, og at de også var beredt til å sprenge større demninger. Resultatet var at området ble fredet ved en særlig lov, og befolkningen kunne fortsette å leve av og med ei elv som er reddet for ettertiden.

Økofilosofen og småbrukeren Sigmund Kvaløy Setereng mente dette var en ikkevoldelig handling fordi den hindret en reduksjon av mangfoldet i naturen og var nødvendig for at det tradisjonelle samspillet mellom menneske og natur skulle leve videre. Han gjorde et viktig skille mellom de handlingene som bevarer eller øker mangfoldet, og de som reduserer mangfoldet.

Avrustning av våpen

Sympatien for slike aksjoner hos allmennheten har vært forholdsvis stor fordi alle deltakerne har stått helt åpent fram og fortalt hva de har gjort og hvorfor. En del av sympatien har oppstått som resultat av til dels meget lange fengselsstraffer. I ett tilfelle i Storbritannia ble aksjonistene til og med frifunnet av juryen mot fagdommerens vilje. Den aksjonen var rettet mot britiske krigsfly som skulle eksporteres til Indonesia og etter all sannsynlighet brukes for å opprettholde okkupasjonen av Øst-Timor. Den formen for ødeleggelse de gjennomførte ble ansett som "ikke straffbar" når hensikten var å hindre eksport av krigsfly til et diktatur.

Plogjernsbevegelsen argumenterer med at det de gjør ikke er sabotasje, men omrustning og avrustning av våpen. De mener at det de gjør er å skape noe nyttig av noe som ikke bare er unyttig, men direkte farlig for mennesker. De vil bruke de våpnene de har avrustet, til å produsere andre ting. Hittil har det vært begrenset mest til å hamre ut smykker fra deler av våpensystem.

Dyrebeskyttelse

Når det skal bedømmes hva som er vold i denne type aksjoner er det flere faktorer som må med i bildet. Skaden/volden er åpenbart større for den enkelte minkoppdretter som blir rammet og kanskje mister store deler av inntektsgrunnlaget sitt, enn for en transnasjonal legemiddelbedrift som kun får en mindre "driftsforstyrrelse" av en liknende handling. Hver enkelt aksjon må bedømmes separat.

Sabotasje i krig

Vi har i dette avsnittet diskutert hvor grensene går for hva som kan oppfylle kravet til ikkevold i vår definisjon. En normativ definisjon av ikkevold vil inkludere deler av det som deskriptivt sett er vold. Ikkevold er en måte å handle på, i konfliktsituasjoner, som ikke har som formål å skade motparten eller andre som kan bli berørt av handlingen. Ikkevold vil ofte påføre utøveren selv lidelse. I den grad skade på materielle ting oppstår, skal denne være av bagatellmessig art.

Ulydighet

"Det er en dårlig elev som alltid forblir trofast mot sin lærer".
Nietzsche

Det er vanlig å skille mellom direkte og indirekte sivil ulydighet. Med direkte sivil ulydighet menes at man bryter den loven man er imot. Kjente eksempler på dette var de svarte i sørstatene som satte seg på seter som var forbeholdt hvite, Hans Nilsen Hauge som forkynte Guds ord på tross av konventikkelplakaten eller totalnektere som ikke stiller opp og avtjener verneplikten.

Indirekte sivil ulydighet er når de lovene en bryter ikke er de en ønsker å endre. Typiske eksempler er når miljøvernere bryter loven om å fjerne seg på politiets ordre fordi de vil stanse utbyggingen av et vassdrag, eller når havnearbeidere nekter å losse amerikanske våpen som skal forhåndslagres i Norge. Aksjonene retter seg i disse tilfellene mot politiske vedtak.

I det følgende skal vi diskutere nærmere hva som menes med brudd på lov eller norm. Det kan virke unødvendig å diskutere hva som menes med lovbrudd, men spørsmålet er ikke like lett som det ved første øyekast ser ut til.

Hvem avgjør om noen har brutt en lov?

En definisjon som tar utgangspunkt i at det er retten som avgjør om en handling er ulovlig eller ikke, vil ikke være særlig brukbar som deldefinisjon av hva sivil ulydighet er. Det vil være helt urimelig at aksjonsformens status som sivil ulydighet eller ikke, skal avgjøres av en domsavsigelse flere måneder etter at aksjonen er gjennomført. Det er også urimelig at aksjonen må omdefineres i ettertid hvis en domsavsigelse i byretten blir forandret av en høyere rettsinstans, eller hvis deltakere i en sivilulydighetsaksjon, som i de flestes øyne er klart ulovlig, blir frifunnet av rettsapparatet.

Et eksempel på en aksjon som alle oppfattet som helt klart ulovlig, er tilfellet med de to britiske fredsaktivistene Michael Randle og Pat Pottel som under et fengselsopphold på sekstitallet ble kjent med dobbeltspionen George Blake.⁸ Av rent humanitære grunner bestemte de seg for å hjelpe Blake ut av fengslet og få ham over til Øst-Europa. Aksjonen lyktes, og i hele Europa spekulerte man over hvordan KGB hadde klart å få ut en av sine spioner fra et britisk fengsel. Tidlig på nittitallet gikk Randle og Pottel ut offentlig og forklarte at de hadde gjennomført rømningen og hjulpet Blake. De ble umiddelbart tiltalt for dette. I boken The Blake Escape beskrev de i detalj hvordan aksjonen var gjennomført, og ikke minst, hvorfor de gjorde det. I den påfølgende rettssaken gikk de detaljert gjennom rømningen og hvorfor den ble gjennomført. Til alles overraskelse ble begge frikjent av juryen som mente at motivet for aksjonen var så godt at de fant begge "not guilty". Fagdommeren var helt uenig, men det britiske rettssystemet gir juryen makt til å selv bestemme skyldspørsmålet. Å si at aksjonen derfor ikke var ulovlig er å gi rettsapparatet vel mye monopol på å bestemme hva som er lovlig og ulovlig. (Her må det legges til at tiden mellom aksjonstilfellet og åpenheten var ekstremt lang og at det derfor kan være vanskelig å se at aksjonen oppfyller kravet om åpenhet. Vi har tatt den med for å vise hvor problematisk det vil være å la avgjørelsen om lovlig/ulovlig aksjon tas av rettsapparatet.)

Det hender også at bare noen få av deltakerne i en aksjon blir tatt av politiet. Selv om alle har deltatt på samme måte i en aksjon, blir ikke alle tiltalt eller likt dømt. Et eksempel på at det er ufornuftig å la domsavsigelsen avgjøre om en handling er ulovlig eller ikke, er fra aksjonen mot nedleggelsen av Kragerøbanen i 1989. En av deltakerne var tilfeldigvis på do da politiet gav ordre om at aksjonistene skulle flytte seg. På grunn av dette ble han, til sin egen skuffelse, frikjent! Det er urimelig å anse at alle de andre hadde begått sivil ulydighet, men ikke han.

Intensjonen avgjør

Dersom utgangspunktet er intensjonen, blir det altså de som planlegger og gjennomfører handlingen som avgjør om den skal betraktes som sivil ulydighet. Uansett hva eventuelle polititjenestemenn og/eller dommere måtte komme fram til etter aksjonen, så er aksjonistene den instansen som har "retten" til å avgjøre definisjonen. Vi mener også at det bør kalles sivil ulydighet selv om politiet ikke dukker opp for å arrestere aksjonister som gjennomfører en aksjon der de hadde rimelig grunn til å vente seg å bli arrestert. På denne måten unngår man at grupper som ligger utenfor eller til og med tilhører motparten i den aktuelle konflikten skal definere handlingsformen. Det er ikke opp til politiet, domstolen, media eller motparten om aksjonen skal klassifiseres som sivil ulydighet eller ikke.

Ulempen er at det er vanskelig for utenforstående som skal vurdere eller skrive om aksjonen, å vite hva som egentlig var intensjonen. Det er også vanskelig å vite om alle på aksjonen hadde den intensjonen. Når det er snakk om sivilulydighetsaksjoner der flere deltar, er det rimelig å ta utgangspunkt i hvordan "den kollektive intensjonen" kommer til uttrykk i uttalelser til pressen og i løpesedler, planleggingsbrev og annet materiell.

Et problem er at det kan være vanskelig i ettertid å vite hva den kollektive intensjonen var, dersom denne ikke har kommet til uttrykk skriftlig. Et annet problem er at det finnes aksjoner der deltakerne kanskje ikke hadde noen forventning om at de kunne bli straffet, men der de likevel ble arrestert, bøtelagt, tiltalt og/eller dømt.

Det finnes altså problemer både hvis en bare tar utgangspunkt i hva ulike instanser i retts- og påtaleapparatet skal definere hva som menes med lovbrudd, og hvis det bare skal legges vekt på intensjonen. Vår konklusjon blir at ulydighetskriteriet er oppfylt dersom aksjonistene har vært forberedt på at de kan bli utsatt for represalier for handlingen, eller dersom de faktisk har blitt arrestert eller dømt.

Nødverge og nødrett

Nødverge betyr at man forsøker å forhindre et angrep på en uskyldig. Det normale tilfellet er at man vil beskytte seg selv mot en angriper. Man har da rett til å benytte metoder som ellers ikke er tillatt. I denne sammenheng vil et typisk eksempel være miljøaktivister som mener at de handler i nødverge når de forsvarer naturen mot ødeleggende industri. Her kan det hevdes at demonstrantene ikke venter seg straff, men all erfaring viser at denne "forventningen" er mer basert på politiske meninger enn på en god analyse av de reelle mulighetene. Det ville være annerledes dersom det flere ganger viste seg at man fikk juridisk gjennomslag for en slik argumentasjon. Dette er ikke tilfellet i dag.

En annen juridisk variant er det som kalles nødrett. Da henviser man til høyere rett eller til juridisk bindende konvensjoner. Det er tillatt å bryte "lavere" lover dersom disse står i strid med "høyere" juridisk bindende tekst. Nødrett kan foreligge om den paragrafen man tiltales etter står i strid med grunnloven eller folkeretten. Dersom det foreligger nødrett, er det per definisjon ikke begått noe lovbrudd. De som påberoper seg nødrett kan derfor ikke samtidig hevde at handlingen ble begått som sivil ulydighet, som jo forutsetter lovbrudd.

Når det foreligger tvil om lovligheten i et vedtak er det ikke uvanlig at motstanderne går til sak for å få en domstols mening om saken, såkalte "test cases". Det er da reist juridisk tvil om lovligheten i et vedtak eller en lov. I slike tilfeller vil aksjonistene med større tyngde kunne hevde nødrettsprinsippet.

Hvem har kontroll over straffeapparatet?

Å bære binders på jakka eller stå på trikken (selv om det fantes ledige plasser) var ulovlig ifølge Quisling, men ble oppmuntret av regjeringen i London. Den store lærerstreiken som ble gjennomført for å hindre nazifisering av den norske folkeskolen var helt klart svært viktig i kampen mot tyskernes kontroll over den norske befolkningen. Tusenvis ble sendt til interneringsleire og i fengsel. I vår definisjon av sivil ulydighet er det rimelig å anse denne streiken som ulovlig selv om London-regjeringen var overlykkelige over den massive oppslutningen. Det interessante i denne sammenheng er altså ikke hvem som er den lovlige regjeringen, men hvem som har makt til å straffe det de anser å være ulovlig.

Kan sivil ulydighet bli lovlig?

Selv om det er umulig å gjøre sivil ulydighet lovlig, betyr ikke det at ulike aksjonsformer som i dag er ulovlige, ikke kan bli lovlige. Streiker er nettopp eksempler på handlinger som til en stor grad er gjort lovlige. Trykkefrihetsaksjoner kan også bidra til å flytte grensene mellom ulovlig og lovlig virksomhet. Slik kan man tenke seg at en rekke aksjonsformer kan bli lovlige. En del aksjonsformer, for eksempel aksjoner som hindrer byggevirksomhet, er det vanskeligere å tenke seg som lovlige aksjonsformer. Men selv om alle aksjonsformer som i dag forbindes med sivil ulydighet, blir gjort lovlige, vil nye uttrykksformer oppstå. De vil være utenfor det institusjonaliserte apparatet.

Normbrudd

Et tydelig eksempel er de første homofile som sto fram i Norge på sekstitallet og på syttitallet. Homofili var sterkt tabubelagt, og fram til 1973 var det forbudt for menn å praktisere homofili. Mange mistet jobb og venner hvis det ble kjent at de var homofile. Det var ikke forbudt å stå fram, men må regnes som et klart og sterkt normbrudd. Reaksjonen fra omverdenen var i mange tilfeller langt hardere enn en fengselsstraff.

Andre eksempler på slike normbrudd er når folk skjuler utvisningstruede flyktninger i Sverige. Det er ikke ulovlig å skjule utviste flyktninger i Sverige, men det er en allmenn oppfatning at man skal hjelpe politiet i deres arbeid - i dette tilfellet å utføre et utvisningsvedtak.⁹

Andre eksempler kan hentes fra arbeidslivet. Det er ikke straffbart å nekte å adlyde en sjefs ordre på jobben. Derimot kan arbeidsretten gi bedriften rett om den ønsker å si deg opp på grunn av ordrenekt. En bygningsarbeider som nekter å utføre et oppdrag han blir pålagt, men som strider imot hans overbevisning, kan risikere å miste retten til arbeidsledighetstrygd for en periode.

Normer for hvordan man skal være kledd ved forskjellige anledninger er mange ganger veldig sterke. Om en stortingsrepresentant skal avgi en interpellasjon om totalnekteres situasjon og kommer kledd i en stripete klassisk fangedrakt, eller en fredsprisvinner fra opposisjonen i et undertrykkende regime tar imot prisen iført håndjern, er det rimelig å anse dette som en "ulydig" aksjon. En stortingsrepresentant som skal tale transvestittenes sak og entrer Stortingets talerstol iført det motsatte kjønnets klær bryter åpenbart mot en norm og regel. Det sosiale straffesystemet kan påføre harde reaksjoner overfor den som bryter en slik norm.

Det å inkludere normbrudd som kriterium for sivil ulydighet gjør definisjonen veldig vid. Normbrudd er et langt mer tøyelig begrep enn lovbrudd. Grunnen til at vi har det med er de parallellene vi ser mellom visse normbrudd og en del lovbrudd når det gjelder represalier.

Det er viktig å påpeke at ikke alle åpne, ikkevoldelige normbrudd faller inn under vår definisjon av sivil ulydighet. Som nevnt tidligere, og som vi kommer nærmere inn på i neste avsnitt, må det handle om situasjoner der man ønsker å påvirke samfunnsmessige eller etiske forhold som oppfattes som alvorlige og viktige. Alle de normbruddene som tilhører privatlivet faller utenfor vår definisjon av sivil ulydighet.

Alvorlig overbevisning

Det fjerde kriteriet for at en aksjon skal falle inn under vår definisjon av sivil ulydighet er at den gjennomføres etter en nøye gjennomtenkt overveielse. Det er altså ikke snakk om vanlige lovbrudd, men slike som gjøres med en overbevisning om at en egentlig handler rett.

I norsk historie er de fleste eksempler på sivilulydighetsaksjoner gjennomført av folk med en alvorlig overbevisning og klare samvittighetskonflikter. Hele kampen for religionsfrihet var preget av at aksjonistenes gudstro var viktigere enn Stortingets lover. Klare pasifistiske holdninger preget de første som nektet å avtjene verneplikten. Et "bevis" på deres sterke overbevisning var at mange fortsatte med sin nekting selv etter at de var straffet første gang. Arbeiderbevegelsens kamp for organisasjonsrettigheter og streikerett ble ledet av mennesker med en dyp overbevisning om at de borgerlige i regjeringen og på Stortinget førte en urettferdig politikk. Også disse møtte til dels harde represalier for sin virksomhet, men fortsatte å engasjere seg. I nyere tid har de mange kvinnene som har opponert mot abortlover, diskriminering på arbeidsplasser og mannsdominerte politiske forsamlinger hatt en meget sterk overbevisning om at deres krav var rettferdige. De som i dag engasjerer seg mot militarisme og opprustning, eller mot miljøødeleggelser, har satt seg godt inn i sakene og vil at menneskeheten skal åpne øynene for problemer som samfunnet har skapt og ikke evner å løse.

Det finnes også eksempler på at andre overbevisninger enn de som er gjengse hos det store flertallet av aktivister har ligget bak sivilulydighetsaksjoner. Flere av de handlingene som Børre Knudsen og hans tilhengere har gjennomført mot abortloven har vært sivil ulydighet, og det er ingen tvil om at de har en dyp og alvorlig overbevisning.

Det er flere problemer forbundet med kriteriet om en alvorlig overbevisning.¹⁰ Hvem skal bedømme dette? Og hvilke kriterier skal ligge til grunn? Mye av diskusjonen om sivil ulydighet har handlet om når sivil ulydighet er berettiget. Det er alltid viktig å ha en diskusjon om desakene der sivil ulydighet brukes, og at det stilles spørsmål ved om saken er alvorlig nok. Men til syvende og sist er det de som utfører aksjonene som må avgjøre om saken er viktig nok, og ta stilling til om deres overbevisning er så sterk at de heller vil bryte loven enn følge den.

Vi har forsøkt å sette opp en verdinøytral definisjon. Det betyr ikke at det ikke er verdispørsmål som ligger til grunn for bruk av sivil ulydighet. Men vi vil forsøke å unngå å vurdere hvilke verdier og saker som skal "forsvare" bruk av sivil ulydighet.

Det er umulig å måle eller kontrollere at det foreligger en alvorlig overbevisning innerst inne hos alle som bruker sivil ulydighet. Det vi kan ta stilling til er de argumentene og den begrunnelsen som brukes i hvert enkelt tilfelle. Ved større aksjoner vil det delta mange mennesker med ulik motivasjon. Selv om motivasjonen varierer og noen kanskje stiller opp av "uedle" grunner, er det likevel rimelig å kalle aksjonen for sivil ulydighet. Uten å gå nærmere inn på hva som eksakt menes med "alvorlig overbevisning" vil vi i det følgende mene at kriteriet er oppfyllt når det foreligger et ekte og sterkt engasjement.

Et annet tilfelle der en kan stille spørsmål ved om det er snakk om "alvorlig overbevisning" og "moral" er i tilfeller der foreninger, institusjoner, kommuner, bedrifter og andre "juridiske personer" benytter seg av sivil ulydighet.¹¹ Vi mener at det er det. Også "juridiske personer" kan handle med eller uten moral. Selv om moral er noe man i daglig språkbruk forbinder med enkeltindivider er det ikke uvanlig at man kritiserer bedrifter for manglende moral. De handlingene som Norwatch¹² har kritisert en del norske selskaper for å stå bak i blant annet India, oppfattes som umoralske av allmennheten. Deres handlinger kan bedømmes ut fra en moralnorm og skiller seg i så måte ikke vesentlig fra et enkeltmenneskes.

Flere norske kommuner reagerte ut fra en alvorlig overbevisning da de erklærte seg som atomvåpenfrie soner på åttitallet. Det var kommunene som organisasjoner og juridiske enheter som vedtok at de ikke ville tillate atomvåpen på sine territorier. Regjeringen reagerte da også mot at kommunene tok stilling i forsvars- og utenrikspolitiske saker. Statsmakten hevdet at kommunene ikke hadde rett til å gjøre vedtakene.

På samme vis var det en rekke kommuner under EØS-striden i 1992 som tilsluttet seg et manifest om å motsette seg EØS-direktiver, som de var pålagt å tilpasse seg. Også dette er eksempel på at kommuner reagerer som "enheter" med samvittighet og moral.

Samfunnsmessig og/eller etisk siktemål

I tilknytning til det siste kriteriet har vi også forsøkt å si noe om målet med sivil ulydighet: at det skal påvirke samfunnsmessige eller etiske forhold som oppfattes som alvorlige av dem som deltar. Med dette menes at det ikke skal være en rent personlig og privat handling. Dette betyr ikke at alle aksjonene må ha et klart krav overfor myndighetene, men på et eller annet vis vil de ta opp misforhold i samfunnet.

Sivilulydighetsaksjoner kan ha ulike funksjoner og være ulikt motivert for den som deltar. Noen vil kanskje være i et grenseland mellom rent personlige handlinger og handlinger som har som mål å påvirke samfunnsmessige forhold. Situasjonen er annerledes for en pasifist som er innkalt til verneplikt, eller en forsker som er bedt om å utføre eksperimenter på levende dyr, enn for miljøvernere som vil hindre bygging av en motorvei. I de to første tilfellene kan vedkommende risikere å bli stilt direkte ansvarlig for en handling vedkommende ser på som umoralsk. Sivil ulydighet i dette tilfellet handler om det vi kaller samvittighetsnekting. Det kan enten være motivert ene og alene av personlige hensyn, "dette kan jeg ikke forsvare å gjøre", eller også ha til mål å få oppmerksomhet om saken slik at det blir en endring av praksis, for eksempel å innføre siviltjeneste/legge ned militæret eller å forby forsøk på levende dyr. De fleste slike handlinger har begge aspekter i seg, og vi mener de faller inn under definisjonen.

Eksempelet med miljøvernere som stanser bygging av en motorvei er ikke samvittighetsnekting. Med mindre aksjonistene egentlig var arbeidere på anlegget, var de ikke i en personlig samvittighetskonflikt om de skulle være med på en uforsvarlig utbygging. Deres handling var først og fremst motivert ut fra målet om samfunnsmessig endring. De ville endre vedtaket om bygging av motorveien. Men også her er det snakk om personlig overbevisning og moral. Ved å forholde seg passivt til noe man mener er uforsvarlig og umoralsk er man også ansvarlig for at vedtaket utføres.

Andre kriterier

De følgende kriteriene har i varierende grad vært inkludert i definisjoner av sivil ulydighet. De fleste av dem sier noe om når og i hvilke situasjoner sivil ulydighet bør brukes. Vi vil kort presentere argumentene for dem, og begrunne hvorfor vi ikke har dem med.

Sivil ulydighet skal være siste utvei

I regimer med meget sterke represalier vil det som hos oss regnes som formelle kanaler, oftest være umulig å bruke. Menneskerettighetsaktivister i Kina risikerer å bli tiltalt for "statsfiendtlig virksomhet" så snart de stiller et kritisk spørsmål i tale eller skrift. Her finnes det ikke andre veier enn de ulovlige.

Uopprettelig skade

Mange aksjoner retter seg mot tiltak der det står en viss strid om skaden er reversibel eller ikke. I kampen om gasskraftverk har det vært hevdet at denne saken ikke er viktig nok for å kunne benytte seg av sivil ulydighet. Om motstanderne har rett i at konsekvensene er en global temperaturøkning og derpå følgende ekstreme værforhold over store deler av kloden, samt en høyning av havnivået, er det vanskelig å tenke seg en reversibel prosess. Mennesket vil aldri kunne bringe jordens tilstand tilbake til noe i nærheten av den nåværende situasjonen.

Vi vil hevde at det ofte er god grunn til å aksjonere når prosessen helt klart er irreversibel, men vil ikke ha dette som et nødvendig kriterium. Dette fordi et slikt kriterium ekskluderer alle aksjoner som nettopp er rettet mot det bestående - de som vil ha en forandring. Alle progressive bevegelser som ønsker at samfunnet skal reformeres og endres for all framtid blir utelatt i definisjonen om dette kravet stilles. Dette gjelder aksjoner for stemmerett, for høyere lønn, bedre arbeidsforhold, bedre sykkelveinett - for å nevne noen.

Klart og avgrenset mål

En aksjon mot militær opprustning generelt har som mål å sette opprustningen på dagsorden, mens aksjoner mot spesielle våpensystemer ønsker å hindre at disse settes i produksjon eller utplasseres.

Vi vil også nevne de gangene der sivil ulydighet i stor skala har hatt som mål å endre hele system og regimer. Solidaritet i Polen brukte mange forskjellige former for aksjoner da de utfordret det kommunistiske regimet tidlig på åttitallet. Mange av disse var helt klart det vi definerer som sivil ulydighet.

Må skje i et sivilisert samfunn

For det første er det vanskelig å si hva som menes med et sivilisert samfunn. Som oftest menes en eller annen form for demokratisk rettsstat, men grensene er flytende og har variert opp igjennom historien. For det andre vil et slikt kriterium utestenge såvel de ikkevoldelige, ulovlige aksjonene som Gandhi gjennomførte i Sør-Afrika og India, som de aksjonene som Thoreau gjorde i Amerika mot slaveriet. Thoreau var den som innførte begrepet sivil ulydighet og Gandhi var en av de absolutt mest dominerende teoretikere og brukere av aksjonsformen. Det blir noe merkelig at disse skal defineres bort fra begrepet sivil ulydighet.

Vi kan forstå poenget med å skille mellom aksjoner som gjennomføres i samfunn som nyter stor grad av legitimitet, for eksempel i Norge, og aksjoner som gjennomføres i brutale diktaturer, som for eksempel i Kina. Aksjonene har helt ulike politiske funksjoner, de oppfattes forskjellig av såvel myndigheter som aksjonister, og de påfølgende represaliene er veldig ulike. Men dette er ikke avgjørende for om de skal defineres som sivil ulydighet eller ikke.

Et annet kriterium hos dem som mener at begrepet sivil ulydighet er forbeholdt handlinger i såkalt siviliserte samfunn, er at handlingene skal ha spesifikke, og ikke revolusjonære krav. Sivil ulydighet skal brukes for å justere på svakheter i et generelt akseptert rettssystem. Vi er enige i at det kan være en del vesentlige forskjeller på sivil ulydighet med spesifikke og med revolusjonære krav - særlig hvis de revolusjonære får stor oppslutning.

Samtidig er det mange likhetstrekk mellom okkupasjonen av den Himmelske Freds Plass i Kina 1989 og Alta-aksjonene i Norge ti år tidligere. I begge tilfellene var det en opposisjon som var misfornøyd med den styrende elitens politikk. Kineserne krevde større ytringsfrihet og Alta-aksjonistene ville ha respekt for den lokale motstanden. Begge parter brukte aksjoner som brakte konflikten på den internasjonale dagsorden. Samenes okkupasjon av Statsministerens kontor var første oppslag i mange internasjonale nyhetsmedier. Vi vil ikke dra sammenlikningen for langt, men mener at fellestrekkene er mange og tydelige. Det er så mange likhetstrekk mellom selve aksjonene - åpent lovbrudd for en viktig sak, med ikkevoldelige midler - at de må betraktes som det samme fenomenet.

Vi mener at definisjonen må ta utgangspunkt i selve handlingen, og i minst mulig grad se på faktorer utenfor. Definisjonen skal ikke bare være verdinøytral, men også tids- og stedsnøytral.

2) Den amerikanske forfatteren Henry David Thoreau skrev i 1849 en artikkel kalt "Resistance to Civil Government" der han var først med å bruke uttrykket "Civil Disobedience". Se Bedau (red.) 1991.

3) Johansen (red.) 1984

4) Ikkevold nr 1 1984

5) Med økosabotasje menes ødeleggelse av materiell for å redde naturverdier.

6) Se tidsskriftet Vår Verden nr 2, 1979

7) Se tidsskriftet Plogbillen for ytterligere informasjon om bevegelsen i Norden

8) Randle and Pottel 1990

9) Her skiller svensk og norsk lovgivning seg. I Norge er det straffbart å skjule flyktninger (se "kirkeasyl" i kap. 10).

10) Herngren har i sin Handbok i civil olydnad valgt bort dette kriteriet fordi han ikke ser noen grunn til å forsøke å bedømme aktivistenes psyke eller bevisshet. Herngren 1990

11) En jurdisk person er en organisasjon eller bedrift som kan stilles juridisk ansvarlig for sine handlinger.

12) Norwatch er et prosjekt i Framtiden i Våre Hender, som undersøker norske bedrifters aktivitet i den tredje verden.

13) Rawls 1971
 
 

Til toppen av siden