Til
toppen av siden
"Hvis du bare tar vare på middelet, vil målet ta vare på seg selv".I dette kapittelet skal vi se nærmere på noen av de mest sentrale teoretiske debattene innen området ikkevold og sivil ulydighet. Denne boken handler om sivil ulydighet, men det er viktig å være klar over at denne aksjonsformen omfatter noen få former for handlinger innen det brede spekteret av ikkevoldsaksjoner.
Mohandas Karamchand Gandhi
De aller fleste teoriene som det i dag refereres til, stammer fra vestlig politisk filosofi og statsvitenskap. Unntaket er Mohandas Karamchand Gandhi. Han er det store forbildet som alle har som hovedreferanse. Nå var ikke Gandhi selv noen stor teoretiker, men hans brev, artikler og taler har blitt kommentert, analysert og tolket fra utallige vinkler. Mange hundre bøker er publisert der forfatterne forsøker å tolke Gandhis ideer og utlede helhetlige teorier fra hans aksjoner, kommentarer og nedtegnede erfaringer. Noen av dem som har bidratt til å overføre Gandhis metoder til vestlige forhold er Johan Galtung og Arne Næss. Vi har fått mye inspirasjon fra deres bok Gandhis politiske etikk,14 og Arne Næss sin bok Gandhi and Group Conflict.15
Også den amerikanske ikkevoldsforskeren Gene Sharp har betydd mye for utviklingen av ikkevoldsteorier. I sin bok The Politics of Nonviolent Actions fra 1973 har han forsøkt å forklare hvorfor ikkevold fungerer effektivt som konfliktløsende metode. Det er svært mange likhetstrekk mellom hans og Gandhis teorier, men den største forskjellen ligger i at Sharp forsøker å løsrive ikkevolden fra en verdimessig forankring.
I dette kapittelet tar vi først opp skillet mellom "ikkevold som teknikk" og "ikkevold som livsstil", og vi går inn på noen av Gandhis viktige begrunnelser for "ikkevold som livsstil". Essensielt er hans vektlegging av satyagraha og sammenhengen mellom mål og middel, og vi vil derfor ta opp dette. Deretter går vi inn på en av grunnforutsetningene for nesten all ikkevoldsteori - nemlig forklaringen på sammenhengen mellom makt, lydighet og samarbeid. I denne sammenhengen ser vi også på hvordan myndighetenes sterkeste formelle maktinstrument - straffen - er et tveegget sverd. Videre tar vi opp ulike syn blant ikkevoldsteoretikere og - praktikere på hvordan en skal forholde seg til motparten: overbevisning, ikkevoldelig tvang eller "accommodation". Gandhi var svært opptatt av "konstruktivt arbeid" som en av de viktigste pilarene for ikkevoldskamp. Vi tar opp hva som menes med "konstruktivt arbeid", begrunnelsen for å satse på det, og vi ser på hvordan dette aspektet har videreutviklet seg siden Gandhis dager. Til sist tar vi for oss åpenheten som en nødvendig forutsetning for all ikkevoldskamp.
I sine første år som aktivist brukte Gandhi uttrykket "passive resistance" for de ikkevoldelige aksjonene. Av naturlige grunner så folk på disse aksjonsformene som en form for passivitet. Han valgte derfor snart andre termer, men dessverre sliter vi fortsatt med dette misvisende begrepet.
Til
toppen av siden
Gandhi skilte mellom det han kalte "nonviolence of the strong" og "nonviolence of the weak". Vi vil bruke betegnelsen "ikkevold som teknikk" på det Gandhi kalte "nonviolence of the weak". Hele spekteret av ikkevoldelige aksjonsformer fra å boikotte visse varer på Rimi til å gjennomføre generalstreik tilhører den tekniske delen av ikkevoldsteorien. Sharp har beskrevet og systematisert i alt 198 forskjellige former for ikkevoldsaksjoner.16 Siden boken ble skrevet har mange flere moderne aksjonsformer kommet til, og enda flere historiske former har blitt kartlagt og studert. Den tekniske ikkevolden er den helt pragmatiske formen for aksjoner, der den væpnede kampen har fått et ubevæpnet motstykke. Den er fri for etisk eller religiøs overbygning. Den er noe man kan lære seg på kurs og på skolebenken. Den er et redskap på lik linje med bruk av våpen.
"Nonviolence of the strong" har vi valgt å kalle "ikkevold som livsstil". Da Gandhi evaluerte frigjøringskampen i India, så han umiddelbart at India ganske snart etter frigjøringen ble en hierarkisk, voldsbasert og lite demokratisk stat (som dessuten ikke kunne holde sammen, men ble delt i to: Pakistan og India). Hans egen forklaring var at kampen var ført for mye med ikkevold som en rent teknisk metode. Det var først og fremst pragmatiske grunner som gjorde at frigjøringsbevegelsen lot være å drive væpnet kamp. Dette medførte, ifølge Gandhi, at det nye India ikke var stort bedre enn det man hadde frigjort seg fra. Skulle det ha kommet et nytt og kvalitativt bedre samfunn ut av frigjøringsprosessen, hadde det vært nødvendig med langt mer ikkevold som livsstil.
Den ikkevoldelige livsstilen baserer seg på en helt annen filosofi, et annet menneskesyn, er mye mer omfattende og har andre mål enn hva den ikkevoldelige teknikken krever. Ikkevoldelig livsstil innebærer blant annet at man har en ikkevoldelig holdning til alle sider av livet, det er ikke bare en måte å løse konflikter på.
Det finnes naturligvis en kobling mellom ikkevold som teknikk og ikkevold som livsstil. Teknikken inngår i livsstilen, men kan også være en inngangsport til livsstilen. Det å praktisere ikkevold som konfliktløsende middel vil påvirke begge parter i konflikten, også dersom den ene bruker vold. Gjennom å benytte seg av teknikken vil deltakerne kunne få en øket og dypere forståelse av ikkevoldsfilosofien. Om man i tillegg tar til seg historisk kunnskap om hvordan ikkevoldsaksjoner har fungert og blitt praktisert i prosessen som har skapt vårt samfunn, vil forståelsen økes ytterligere.
Vi skal ikke gå inn på alle ikkevoldens begrunnelser og konsekvenser. Vi er opptatt av ikkevold som konfliktløsningsmetode. Men for å forstå hvorfor Gandhi (og mange etter ham) valgte denne konfliktløsningsmetoden må vi forsøke å få fram noe av det grunnlag som han forankret sine politiske kampanjer i. Vi vil her trekke fram tre viktige begrunnelser for ikkevold som livsstil.
Et annet viktig utgangspunkt for Gandhi er at ingen - ei heller han selv - kan vite om en besitter sannheten. Selv om man er aldri så sikker rent subjektivt på at man har rett, er det alltid en mulighet for at man har tatt feil.
Gandhi brukte begrepet satyagraha, som betyr omtrent: "å holde fast ved sannheten". Satyagraha brukes for å omtale både Gandhis overordnede mål og de konkrete kampanjene for indisk selvstendighet.
Det å søke etter sannheten innebærer med nødvendighet et åpent sinn og vilje til å ta til seg ny kunnskap og erfaring. I sin søken etter sannheten skal man selvsagt være beredt til å innrømme egne feil. For Gandhi var det alltid viktig å oppsøke konfliktens kjerne og der ta stilling til konflikten. Gjennom å oppholde seg i brennpunktet kunne han oppleve på nært hold hva konflikten handlet om. Det å forsøke å stå utenfor, for å være en objektiv observatør og innta et nøytralt standpunkt, var aldri aktuelt for Gandhi. Han mente at mennesket må oppsøke konfliktens kjerne for å søke sannheten og øke sin egen erkjennelse. I de konflikter han ble engasjert i, undersøkte han nøye hva de handlet om, og valgte så side.
Gandhi mente at det fantes en sannhet som var mulig for begge parter i en konflikt å finne. Han innrømmet at det fantes interessekonflikter, men mente at disse bare gjaldt på kort sikt. Når han skulle finne løsninger som alle parter kunne godta, la han alltid vekt på det langsiktige perspektivet.
Disse utsagnene vitner om en sterkt prosess-orientert forståelse av samfunnet. Framtiden er ikke mulig å forutse med planer, prognoser eller spådommer - rett og slett fordi den ikke eksisterer ennå. Det vil alltid skje uforutsette ting. Jo mindre tydelig sammenheng det er mellom målet for bevegelsen og de midler den bruker, jo mer sannsynlig er det at målet blir borte underveis. Ensidig oppmerksomhet omkring målet gjør også at en kan se seg blind for utilsiktede positive virkninger som skjer underveis.
Sammenhengen mellom mål og middel har delvis en etisk, delvis en strategisk forankring. Ut fra strategiske hensyn la Gandhi vekt på at det skal være en logisk og saklig sammenheng mellom mål og middel. Man skal for eksempel ikke følge en lov man er imot til punkt og prikke for å vise hvor håpløs loven er - da er det ikke samsvar mellom målet (fjerne loven) og middelet (følge loven). Gandhi tok til orde for konstruktive aksjoner og konstruktivt arbeid der mål og middel i praksis blir identisk. Mangel på sammenheng mellom mål og middel vil lett føre til utvidelse av konfliktområdet og misforståelser om hva man egentlig ønsker og mener.
I de store eksemplene på konfliktløsning i verden ser vi klart at mange væpnede revolusjoner har endt opp med ettpartistater og langt fra de målene om frihet og demokrati som mange hadde håpet på. Dette er i og for seg ikke så vanskelig å forklare, da det nesten uten unntak var de beste militære lederne som hadde vunnet geriljakrigen, som ble valgt til ledere i den nye staten. Deres kvalifikasjoner som dyktige soldater og offiserer var ikke nødvendigvis de kvalifikasjoner som trengs for å bygge et fredelig demokrati.17
I norsk historie har det vært lite bruk av vold fra dem som har krevd demokratiske friheter og rettigheter. Det samme er tilfelle med de moderne folkebevegelsene som freds-, miljø-, kvinne-, solidaritets- og livsstilsorganisasjoner i etterkrigstiden. Vår hypotese er at den minimale bruk av vold fra dem som har aksjonert for endringer og forbedringer i samfunnet har hatt en stor betydning for framveksten av den moderne norske staten. Hadde disse kampene vært ført med voldelige midler ville resultatet sett helt annerledes ut. Norge er en av verdens mest demokratiske stater, uansett hvilken definisjon av demokrati som brukes.
Til
toppen av siden
Ikkevoldsteori bygger på tanken om at all makt er avhengig av samarbeid. Den makten som læreren har i en klasse, er helt avhengig av at elevene samarbeider. Om de velger å synge i stedet for å ha tysk gloseprøve, så blir det sang. Læreren kan selvfølgelig true med visse represalier: dårlige karakterer, brev hjem, besøk hos rektor eller utvisning. Dersom elevene ignorerer represaliene vil de fortsatt kunne ha sang i stedet for gloseprøve.
På samme måte er det i en stat: Det er opp til innbyggerne om de vil samarbeide med makthaverne eller ikke. Her er det andre former for represalier som er aktuelle. Staten kan bøtelegge, fengsle, utvise og i noen land torturere eller drepe dem som ikke er lydige. Den har makt til å straffe den ulydige, men kan ikke tvinge fram lydighet. Dersom individene tar straffen framfor å lydig følge ordre, er staten maktesløs overfor sine innbyggere. Et tydelig eksempel på dette er de som nekter verneplikt og blir straffet for dette. Staten bruker sin makt til å straffe, men får ingen lydige soldater ut av disse personene.
Ikkevoldsteoriene tar utgangspunkt i at makten i samfunnet er pluralistisk og avhengig av samarbeid og oppslutning fra befolkningen. Myndighetene er hele tiden avhengig av støtte og oppslutning for å kunne overleve. Forsvinner folkets oppslutning, forsvinner også grunnlaget for utøvelse av makt. I et samfunn som det norske har myndighetene mange ben å stå på - de har legitimitet og autoritet, de har gode materielle betingelser, og de har et straffeapparat. Straffeapparatet trenger sjelden å brukes i politisk sammenheng fordi de andre benene er solide, men i siste instans kan myndighetene basere sin maktutøvelse på harde represalier. Men det er vesentlig at alle benene som myndighetene står på, forutsetter samarbeid fra større eller mindre deler av befolkningen.
En motsatt teori er å ta utgangspunkt i at makten er monolittisk. Her kan man se på innbyggerne som avhengig av myndighetenes godvilje og støtte. Endringer skjer fra toppen og nedover. Ut fra en slik teori kan man ha en strategi som innebærer at det holder å skifte ut maktpersonene eller eventuelt lage et nytt maktapparat. Ifølge Sharp danner tanken om monolittisk makt grunnlaget for mye militær og voldelig strategi.
Det er mange grunner til at vi er lydige. Ofte er vi lydige og samarbeider fordi begge parter ser det som fornuftig, riktig og bra for seg selv. Et tydelig eksempel er de vanligste trafikkreglene. Få har ønsker om å innføre venstrekjøring eller oppheve vikepliktsregelen. Vi er lydige fordi det er klokt og fornuftig. Lydigheten kan også være et resultat av at folk ønsker seg et samfunn med visse rettsprinsipper. Fordelene ved å ha en rettsstat kan veie tungt nok til å akseptere en del lover som man ikke er helt enig i. Moralen kan tilsi at vi følger lovene fordi de er en del av et system som i sin helhet anses å være legitimt.
Samarbeidet er i de fleste tilfeller ikke basert på trusler om straff eller andre former for represalier. Langt vanligere og mer effektivt er det å lokke med fordeler for dem som forblir lydige. Den som gjør som læreren eller statens representanter sier, kan få økonomiske, politiske, sosiale eller andre "goder". Den som er lydig, får ikke bare mindre problemer, men også åpenbare fordeler, i livet.
En enda vanligere grunn til lydighet er likegyldighet og manglende refleksjoner. Å oppgi personnummer når vi skal åpne en lønnskonto eller få et lånekort på biblioteket gjøres av de aller fleste uten refleksjoner over at dette er en form for lydighet overfor banken. I en større sammenheng kan denne formen for lydighet naturligvis være et problem. Statens muligheter til å kontrollere befolkningen øker dramatisk om alle bruker sitt personnummer i enhver kontakt med myndigheter og private firmaer. Hva og hvor du handler, hvilke bøker du låner - alt lagres i store databaser som lett kan samkjøres. Selv om det orwellske kontrollsamfunnet ser ut til å være langt fra realisert i dagens Norge, er mye av grunnlaget lagt i og med det utstrakte samarbeidet om personnummer. Dette viser oss at selv det ureflekterte samarbeidet kan skape grunnlag for maktutøvelse.
Det er også mye lydighet som kommer av vanlig bekvemmelighet. Det er ofte "letterere" og mindre bryderi om man er lydig. Å opponere får ofte flere umiddelbare negative konsekvenser.
En del av lydigheten kommer også av en frykt for konsekvensene. For mange som har gjennomført sivilulydighetsaksjoner i Norden, er det i ettertid de sosiale konsekvensene som har vært vanskeligst å møte. Alle de uendelige spørsmålene fra far, bestemor, vennene, kollegene på jobben og kommende arbeidsgivere kan virke avskrekkende. De formelle strafferettslige følgene er langt lettere å bære. Det handler oftest om bøter og i noen tilfeller om kortere fengselsopphold. Det bør her legges til at det ikke er vanlig at folk angrer sine aksjoner i det hele tatt. De aller fleste aktivister er heller litt stolte enn beskjemmet over sine ulydighetsmeritter.
Men i forbindelse med en konkret aksjonssituasjon er det veldig ofte en viss grad av frykt som virker hemmende for handlingsviljen. Den bevisste 18 år gamle fredsaktivisten funderer på om det er verdt bryet å nekte enhver form for verneplikt, eller om det kan være klokt å velge å gjøre siviltjeneste. Frykten for eventuell fengselsstraff veies mot ulempen med å avtjene over ett års siviltjeneste. Det å komme i strafferegisteret og kanskje få problem med den tiltenkte jobben som banktjenestemann, veies mot det å ha dårlig samvittighet for å inngå kompromiss med det som egentlig er rett.
Det kreves derfor en viss porsjon mot for å gjennomføre ulydighetsaksjoner. Selv om det er langt hardere represalier for sivil ulydighet i andre land og til andre tider, er det også i Norge i dag slik at de som skal delta i aksjoner har behov for å overvinne en viss frykt. Ikkevoldstreninger som gjennomføres for å forberede folk som skal delta i aksjoner har vanligvis med øvelser og rollespill som skal redusere frykten for å aksjonere.
Sivil ulydighet er en forlengelse av ikke-samarbeidet. Ved bruk av sivil ulydighet innebærer samarbeidsbruddet at man bryter loven, eller er villig til å bryte den. Galtung og Næss skriver at:
"Mens det å nekte motstanderen samarbeid gjør motstanderens styre til en ren formell struktur, et skjelett, er det å bryte motstanderens lover en så åpen tross mot hans styre at skjelettet begynner å vakle".18Det er altså kilden til utøvelsen av makt som kan fjernes dersom samarbeidet brytes. Kilden er den lydigheten og de båndene som foreligger mellom den som utøver makt og den som blir utsatt for makt.
For Gandhi var det en sterk kobling mellom sivil ulydighet og lojalitet. Nettopp når ulydighetsaksjoner var i gang, presiserte han nødvendigheten av å være lojal på alle andre områder. For ham, en utdannet jurist i det han i sin ungdom så som ett av verdens mest siviliserte land, var loven nærmest guddommelig. Kun i ytterste nødssituasjoner skulle man ty til ulydighet. De gangene Gandhi brukte, og oppfordret til bruk av, sivil ulydighet, var det etter meget nøye overveielser. Etter å innstendig ha oppfordret motparten til å endre seg - uten å lykkes, gjorde han det offentlig klart at han kjente seg tvunget til å gå til det skritt å aksjonere.
Erfaringene viser at aksjonister som i andre sammenhenger er lojale og lydige overfor myndighetene gjerne har større gjennomslagskraft enn de som ofte protesterer eller er representanter for bevegelser som har som mål å forandre hele samfunnsstrukturen. Ellers lovlydige bestemødre har en helt annen virkning på opinionen når de aksjonerer med et stødig tak om hatten og håndvesken, enn aksjonister med rosa hanekam, grønt skjegg, anarkistmerker på ryggen og fillete dongeribukse. Det er trolig at de sistnevnte aksjonistene generelt sett er langt mindre lojale mot samfunnet enn bestemødre som for første gang i sitt liv blir tatt av politiet på en aksjon.
Det var helt sentralt for Gandhi at målet for ulydigheten var meget begrenset og konkret. En avgrenset urettferdighet skulle i søkelyset og ingenting annet skulle blandes inn. Han ville heller aldri utnytte framgang i en kampanje til å kreve mer enn det opprinnelige kravet, fordi dette ville undergrave aksjonistenes troverdighet. Han propaganderte således aldri for en total ulydighet, generalstreik eller revolusjon. Her har utviklingen etterpå vist at ikkevold har blitt brukt som et effektivt middel for å styrte hele regimer.
Gandhi brukte dette bevisst i sin kampanje for et selvstendig India. Han lanserte åpent sine sivilulydighetskampanjer i god tid. I starten var det vanskelig for britene å gripe inn, for han hadde ikke gjort noe ulovlig ennå. Da kampanjen var i gang med stor oppslutning, arresterte britene ham for å sette en stopper for virksomheten. Resultatet var motsatt. Kampanjen og Gandhi fikk enda større sympati og oppslutning.
Selv om straffereaksjonene for bruk av sivil ulydighet i Norge generelt sett er lave, finner vi samme tendens her. Både arbeider-, freds- og miljøbevegelsen har fått sympati når myndighetene har satt i verk for strenge straffer. Vi kan se det når militæret har vært satt inn overfor streikende arbeidere eller når ledende personer har blitt dømt etter oppviglerparagrafen eller andre strenge paragrafer.
Det finnes mange eksempler fra hele verden på at harde straffer ofte øker sympatien for aksjonistene. Straffereaksjonene kan føre til at nye grupper engasjerer seg i konflikten - ikke fordi de først og fremst er engasjert i aksjonistenes sak, men fordi de reagerer på de harde straffene. Det er viktig å merke seg at straffen fungerer på en helt annen måte både for den dømte og for opinionen når den dømte står inne for sine handlinger, enn ved vanlig kriminalitet.
Ikke bare øker sympatien for aksjonistene i opinionen. Bruk av straff har ofte stor virkning hos motparten og dens støttespillere. Folk som i utgangspunktet er uenige med aksjonistene og som kanskje står bak det vedtaket aksjonistene protesterer mot, kan reagere på bruken av straff. De kan begynne å stille spørsmål ved om det er riktig eller fordelaktig å presse igjennom en beslutning når en må bruke så sterke maktmidler.
Bruken av ikkevold fra aksjonistenes side spiller en helt essensiell rolle for å få til denne virkningen. Erfaringsmessig er det slik at jo mer beskyttelsesutstyr aksjonistene bruker, jo mindre er terskelen for voldsbruk fra politiets side. Og jo mindre reagerer folk utenfor på voldsbruken. Myndighetenes og motpartens straff og sanksjoner blir grellere, jo mer fredelig aksjonistene opptrer. Kontrasten mellom aksjonistenes moralske budskap og politiets voldsbruk blir klarere. Sympatien for aksjonistene øker jo tydeligere denne kontrasten er.
At straffen kan fungere mobiliserende gjelder bare inntil en viss grense. I en del diktaturer er straffereaksjonene så harde at de fungerer avskrekkende. Samtidig er det imidlertid mye som tyder på at brutale represalier bidrar til å undergrave fundamentet for regimets videre eksistens. Det er hevdet at både Amritsar-massakren i India i 1919 og Sharpeville-massakren i Sør-Afrika i 1960 betydde et vendepunkt i kampen mot det sittende regimet. I begge tilfellene skjøt politiet ned og drepte fredelige demonstranter, og regimets brutalitet framsto for all verden i sin råhet, og det mistet så mye legitimitet og troverdighet at det bare var et tidsspørsmål før regimet ville bryte sammen (det tok 25-30 år i India og Sør-Afrika). Man har spekulert på om det samme vil være tilfelle med massakren av studentene på den Himmelske Freds Plass i Kina i 1989.
Det å ta straffen blir av enkelte sett på som en slags selvpålagt lidelse fra aksjonistenes side som understreker alvoret i engasjementet. En slik tankegang kan overdrives ved at det skapes en martyrrolle; "jo hardere straffen er, jo bedre". Martyrrollen har delvis sitt utspring i kristendommen der Jesus døde på korset for våre synder. I den amerikanske plogjernsbevegelsen har en slik holdning periodevis vært framherskende. Der har det vært viktig for aksjonistene at straffene skulle være strengest mulig. I sitt mest ekstreme kan holdningen om at martyrrollen er bra, innebære et syn om at en død aksjonist er bedre enn en levende.
Til
toppen av siden
Skal motparten tvinges eller overbevises? Hvem er egentlig motparten? Er det motstanderen som person eller vedkommendes holdninger og standpunkter som skal bekjempes? Vi skal nå se på ulike måter å forholde seg til motparten innenfor ikkevoldstradisjonen.
Mye politisk strategi, også innenfor ikkevoldsteoriene, baserer seg på at endringer skal tvinges eller presses fram gjennom maktkamp. I den gandhistiske ikkevoldstradisjonen, derimot, er målet at motparten skal overbevises til å innse at den tar feil. Mange ikkevoldskamper befinner seg i en mellomposisjon som kan kalles "accommodation"20. Vi skal her ta for oss de ulike retningene innenfor ikkevoldsteorien. Vi skal også ta opp prinsippet om å skille mellom sak og person.
Vi bruker ofte begrepet "motpart" når vi skriver om konflikter. "Motpart" oppfattes gjerne som motstanderen/motstanderne, men er et mer omfattende og vagere begrep. Som oftest forbindes "motpart" med talspersonen/talspersonene som representerer dem som har gjort et galt vedtak eller unnlatt å gjøre vedtak. "Motpart" kan også innbefatte alle som sitter i formell posisjon til å endre den beslutningen det er strid om. Mer generelt kan "motpart" også forstås som alle som er uenige i aksjonistens krav, det vil si en opinionsgruppe. "Motparten" kan også være de grupper som aksjonisten møter under selve aksjonen - for eksempel anleggsarbeidere og politi. Det vil variere ut fra sammenhengen hva som menes med motpart i en konflikt.
Utgangspunktet er at det er folks holdninger som er problemet og som må endres. Det nytter ikke å bytte ut ministre, så lenge det er de samme holdningene som råder den politiske grunnen. Saken og argumentene skal være i sentrum for å vinne den idémessige kampen. Målet om å skille mellom sak og person kan også begrunnes ut fra antakelsen om en sammenheng mellom mål og middel og Gandhis syn om at mennesket i utgangspunktet er godt.
Målet om å angripe saken og ikke personen er viktig for å gjøre det enklere for motparten å skifte standpunkt. Sterk personfokusering og kritikk av personen vil gjøre at konflikten lettere låser seg og at det går prestisje i saken. Det er også viktig for å motvirke en avsporing av debatten: Aksjonistene ønsker at det er selve saken som skal debatteres.
Målet om å skille sak og person gjelder på alle nivåer i en konflikt. Fjellklatrer og filosofiprofessor Arne Næss sitt møte med politi under Mardøla-aksjonen i 1970 kan fungere som et godt eksempel på hvordan en kan skille mellom sak og person i en aksjonssituasjon: Da politiet skulle bære ham bort fra aksjonsstedet, ga han dem råd om riktige bæreteknikker slik at de ikke skadet ryggene sine mens de bar.
Selv om det er et mål for de fleste ikkevoldsaksjoner å ikke ramme personer, men ha oppmerksomhet omkring saken, kan dette vise seg vanskelig i praksis. Det kan skje utilsiktede virkninger der aksjonen rammer en uskyldig tredjepart: anleggsarbeidere kan tape sin inntekt som følge av at aksjonister hindrer dem i å utføre et byggearbeid, eller småbarnsforeldre må klare seg uten barnehageplass under en streik. Dette er uheldig, og det bør være et mål å redusere slike skader mest mulig. Det er viktig å være klar over og få fram at slike konsekvenser ikke var hensikten med aksjonen.
Gandhi mente at tvang fører til stigmatisering og skaper grunnlag for nye konflikter i framtiden. Under den indiske frigjøringskampen la han vekt på at inderne ikke skulle presse ut engelskmennene, tvert imot ville han at de skulle kunne leve i harmoni i den nye frigjorte staten. Tvang ville føre til vanskeligheter for dem som ville leve sammen etter frigjøringen.
Overbevisning av motparten kan skje på ulike nivåer - det kan være overfor den øverste ansvarlige eller mest kjente talspersonen, eller det kan være overfor de andre motstanderne som har mulighet til å påvirke beslutningen, men som ikke er så eksponerte. Selv om en skal rette kampen mot sak og ikke person, betyr ikke det at en ikke skal henvende seg direkte til motparten. For Gandhi var nettopp målet med aksjonene å skape en dialog med motparten. Målsetningen var hele tiden å søke sannheten og at alle parter i konflikten skulle bli enige om hva som var den mest rettferdige løsningen på konflikten. Målet om å skille mellom sak og person er en forutsetning for å få til en dialog.
Gandhi forsøkte ofte å føre dialog med den høyeste ansvarlige for en beslutning eller en lov. Ofte var det den engelske visekongen i India. I forbindelse med saltmarsjen i 1930 tok Gandhi direkte kontakt med visekongen en rekke ganger. Han skrev blant annet et langt brev der han i en svært ydmyk tone la fram indernes argumenter. I sin kontakt med motparten forsøkte han å appellere til mennesket bak den formelle rollen.
I sin streben etter å vise at det ikke var tvang, men omvendelse med saksargument, han ville oppnå, gikk Gandhi flere ganger til det skritt å avbryte en kampanje når motparten fikk problemer på annet hold. Nettopp i slike situasjoner ville han vise sin generelle lojalitet til det landet han bodde i. Han ville på ingen måte utnytte situasjonen når makthaverne var svekket. Det ville være tvang og ikke i tråd med målsetningen om å overbevise motparten om at den tok feil. Her skiller Gandhi seg fra de aller fleste ledere for senere ikkevoldskamper. De aller fleste har utnyttet nesten enhver anledning til å sette inn ekstra sterkt press når motparten har vist svakhetstegn.
Et berømt eksempel på Gandhis evne til å føre en ærlig dialog med motparten (eller rettere sagt - en potensiell motpart) er fra kampen om kontroll over bomullsproduksjonen. Han oppfordret indere til å boikotte britiske bomullsklær og selv spinne, veve og sy sine klær. Under denne kampanjen dro Gandhi til England for å forklare saken for de personene som ble mest berørt av den indiske bomullsboikotten: spinneriarbeiderne og veverskene i Manchester. Dette var i hovedsak kvinner fra de fattigste lag av den britiske arbeiderklassen. Deres arbeid var naturligvis truet av den indiske boikotten av bomullsklær. Gandhi holdt en åpent møte med kvinnene, der han forklarte hvor viktig det var i den indiske frigjøringskampen å selv ha kontroll over bomullen og videreforedlingen av den. Han snakket om hva det betydde å være fattig i India og sammenlignet det med fattigdom i den britiske arbeiderklassen. Mot alle odds klarte han å få full støtte fra arbeiderkvinnene og kunne reise hjem til India med enda flere gode argumenter for å boikotte britiske bomullsklær.
Overbevisning kan skje av ulike grupper hos motparten. Noen - gjerne de mest framtredende personene - vil kanskje ikke bli overbevist i det hele tatt, mens sentrale støttespillere blir det. Som tidligere nevnt ser ikkevoldsaktivister på motparten som en heterogen gruppe. Det er altså mulig å henvende seg til en rekke personer og grupper hos motparten.
Det er en flytende overgang mellom tvang og overbevisning. I forsøket på å overbevise motparten vil det nesten alltid være en viss moralsk tvang. Gandhi innrømmer at det vil være et visst element av tvang, men trekker fram et par formildende forutsetninger. Det moralske presset skal ikke være så stort at det stiller motstanderen i en tvangssituasjon hvor han enten må ta i bruk kraftige represalier for å holde på sin prestisje eller blir så redd at et personlig fryktmotiv ligger til grunn for hans handlinger22. For Gandhi var det altså essensielt at en ikke skulle appellere til motpartens frykt.
Gandhi la også stor vekt på at det moralske presset ikke bare skal rettes mot motstanderen, men også mot en selv. Man skal stille minst like strenge krav mot seg selv som overfor motparten. Et viktig moment i en ikkevoldsaksjon var, for Gandhi, at aksjonistene skulle vise at de var villige til å "ofre" eller "lide" for den saken de kjempet for. (Det å lide har en helt annen betydning i østlige religioner som gjør at konseptet ikke uten videre kan overføres til vestlig kultur.) Et eksempel på det å "ofre" noe for å påvirke motparten finner vi i Altakampen."Budskapet blir tydeligere jo kaldere det er", sa professor Nils Christie under aksjonen i Stilla vinteren 1981. Ved å vise at aksjonistene var villige til å fryse litt for å redde elva, mente han at det ville påvirke opinionen og myndighetene sterkere enn ved andre former for protest.
På samme måte som det ligger et visst element av moralsk tvang i forsøkene på å overbevise motparten, vil det også være elementer av overbevisning i forsøkene på å tvinge motparten. Sharp hevder at det alltid skjer en viss overbevisning selv i kampanjer der det ikke er en uttalt målsetning23. Han mener dette først og fremst skjer hos dem som ikke er de fremste talspersonene for motparten, men hos andre som ikke har lagt så stor prestisje i saken. Han mener at dette kan påvirke utfallet av saken.
Ofte vil det være slik at motparten ikke er seg bevisst at han/hun er i ferd med å bli overbevist. Gandhi mente at overbevisningsprosessen er 3/4 usynlig, og at effekten var omvendt proporsjonal med synligheten24. Motparten blir ubevisst påvirket helt til han/hun begynner å bli i tvil om sitt eget standpunkt og sin opptreden. På dette stadiet har allerede overbevisningsprosessen kommet langt, og den er vanskelig å snu.
Mange faktorer vil påvirke muligheten for overbevisning. Dette gjelder blant annet selve konflikten, den sosiale avstanden mellom de berørte og motparten, rollen til utenforstående grupper, og oppførselen til ikkevoldsaktivistene. Vi skal ikke gå grundigere inn på hvordan disse faktorene kan virke inn, men slå fast at muligheten for overbevisning vil variere sterkt.
En del av de store ikkevoldelige opprørene og revolusjonene de siste tyve årene har blitt gjennomført med ikkevoldelig tvang. Rivingen av Berlinmuren i Øst-Tyskland, fløyelsrevolusjonen i Tsjekkoslovakia i 1989 og avsetningen av Marcos på Filippinene i 1986 var kampanjer som førte til at fundamentet for de sittende regimene fullstendig smuldret bort26. Selv om de kanskje ønsket å fortsette sitt styresett, var de ikke i stand til det. I Øst-Tyskland var det så mange som demonstrerte i gatene at politi og soldater var maktesløse. På Filippinene gikk så mange av soldatene over på demonstrantenes side at myndighetene ikke kunne stole på sitt militære apparat. I noen av disse eksemplene ble kampanjene startet og delvis ledet av pasifister som ville følge en linje der en søkte å overbevise motparten, men det var pragmatiske vurderinger hos flertallet av aksjonistene som vant fram når strategien skulle avgjøres.
Det er et innslag også av fysisk tvang i de fleste aksjoner. Nettopp det at man forsøker å hindre byggingen av en vei eller rivningen av et hus er eksempler på fysisk aktivitet. Selv om det er en mer ellermindre symbolsk aksjon, er det likevel et innslag av maktutøvelse fra demonstrantenes side. Er man mange, blir motstanden oppfattet som sterkere enn om man er få.
I alle andre enn revolusjonære situasjoner bør en ha som hovedutgangspunkt at motparten er sterkest fysisk. Aksjonistene vil nesten aldri være fysisk sterkere enn statens politi, og eventuelle militære apparat. Dersom staten ønsker å fjerne aksjonister som sitter fastlenket foran anleggsmaskinene, har de ingen fysiske problemer med å klare det. Tykk kjetting kan først og fremst bare forlenge tiden det tar å klippe løs demonstrantene. Vi tror det er særlig lett å fokusere stadig mer på kjettingtykkelse i kampanjer og i perioder der aksjonistene sliter med rekruttering og oppmerksomhet. I mange tilfeller legges det større vekt på den tekniske oppfinnsomheten enn på de gode strategiske overveielsene.
Under Alta-aksjonen var det mye diskusjon om det var riktig å lenke seg eller ikke. På Folkeaksjonens siste landskonferanse i 1982 oppsummerte blant andre styremedlem Terje F. Olsen kampen. Han stilte spørsmål ved om Folkeaksjonen feilvurderte forholdet mellom politisk arbeid og informasjonsarbeid på den ene siden og aksjoner på den andre. "Vi brukte kanskje, og jeg sier kanskje, for mye tid på å utvikle lenketyper og for lite tid til å gjøre det politisk vanskelig å bruke vinkelslipere"27.
Det er altså den politiske belastningen som er avgjørende. Aksjonistene kan få så mye sympati og støtte, eller deres argumenter kan være så sterke og gode, at det blir politisk belastende å fjerne dem. Vi beveger oss med dette over til mellomposisjonen mellom tvang og overbevisning.
Hva menes med "accommodation"? Det er altså ikke fordi motparten har blitt fullstendig overbevist og har skiftet standpunkt i den aktuelle konflikten at vedkommende gir etter for aksjonistenes krav. Men i motsetning til under ikkevoldelig tvang, har motparten her fortsatt handlefrihet og valgmuligheter. Andre faktorer har blitt trukket med i vurderingen som gjør at motparten er villig til å gi seg eller gi etter for noen av aksjonistenes krav. Det kan være at motparten ikke anser saken for å være så viktig at det er verdt å kjempe videre, det kan være at aksjonistene ikke var så sjanseløse som antatt. Eller det kan være at motparten regner med å tape mer ved å fortsette kampen enn ved å avslutte den på eget initiativ.
De fleste streiker er gode eksempler på en slik strategi. Arbeidsgiverne blir sjelden overbevist om at de streikendes krav er "gode", og de blir sjelden utsatt for en slik tvang at de ikke har noen handlefrihet lenger. Likevel kan de gi etter for de streikendes krav fordi de vil minimalisere det økonomiske tapet eller fordi de ser at de kanskje vil havne i en tvangssituasjon dersom streiken får fortsette.
Gasskraftsaken på midten av nittitallet er også et godt eksempel på denne mellomposisjonen mellom overbevisning og ikkevoldelig tvang. Daværende statsminister Jagland ble ikke overbevist om at det var galt å bygge gasskraftverk, likevel utsatte han byggestart. Forhold utenfor selve saken veide inn: Hensynet til den nær forestående valgkampen var viktig. Det var betydelig opposisjon mot gasskraftverk i hans eget parti. Både han og opinionen husket Altasaken, som ble en stor belastning for Arbeiderpartiet. Å presse gjennom saken ville kunne få mange negative konsekvenser for partiet framover.
Til
toppen av siden
For Gandhi var det konstruktive arbeidet helt sentralt i den politiske kampen. Sammen med ikke-samarbeid utgjorde det en av grunnpilarene i hans strategi. Han argumenterte for at en skulle satse på både konstruktivt arbeid og forskjellige former for protestaksjoner samtidig. Styrken lå i å tydeliggjøre urettferdigheten gjennom å protestere mot det man var uenig i og samtidig vise hvordan man mente det burde være28. Mål og middel skulle om mulig bli ett.
Det konstruktive elementet har fått liten oppmerksomhet i Vesten. Det handlet om å gjøre det man mente var rett i stedet for å protestere mot det som var galt. Fordi han prøvde å bygge opp, være konstruktiv, arbeide og å vise konkret hva han ville med en kampanje eller aksjon, var det langt vanskeligere å kritisere Gandhi og hans medaksjonister. Det å arbeide oppfattes på en helt annen og langt mer positiv måte enn det å protestere, stoppe, hindre og blokkere. Samtidig er det en måte å realisere sine mål på. Hvis man i realiteten gjennomfører det som er kravet i en kampanje, er jo målet oppnådd. I de tilfeller man blir hindret av myndigheter og/eller politi får aksjonistene på en meget tydelig måte fram hva deres krav er.
Mens den tradisjonelle blokade-aksjonen kan få fram sitt krav via et banner eller på en løpeseddel, vil enhver framstilling av det konstruktive arbeidet samtidig vise hva målet er. Om kampen gjelder bevaring av en eldre bygård, vil en seriøs aksjon der man pusser opp gården gi tydeligere signal om hva man vil enn om man satser på å hindre gravemaskinene som skal rive huset. Å engasjere håndverkere som reparerer huset er den konstruktive formen, mens barrikadering med sten og køller for kamp mot politi er konfrontasjonens variant.
Det konstruktive arbeidet har en sterk kobling til det å rette søkelyset mot saken, og ikke personene. Ved å jobbe og svette med å oppfylle det som er kravet, retter aksjonistene lettere oppmerksomheten bort fra seg selv og over på saken. Det konstruktive arbeidet retter ikke bare oppmerksomheten bort fra dem som er ansvarlige for urettferdigheten, men også fra de personene som gjennomfører aksjonen.
Slike aksjoner er langt vanskeligere å kritisere enn protestaksjonene. Motparten får det ikke lett dersom den ønsker å forby slik aktivitet, og sympatien for aktivistene blir langt sterkere enn om hovedvekten legges på å protestere. Folk som arbeider og produserer nyttige ting, kan ikke like lett klassifiseres som uansvarlige samfunnsfiender. Det er også langt lettere å unngå opportunisme internt i aksjonene.
Gandhi var også den som først utviklet tanken om at vold skaper vold til å bli noe mer enn bare ord. Det konstruktive arbeidet var det perfekte eksemplet på at målet og midlet henger sammen. Her er det i praksis identisk. Gandhi var også ivrig opptatt av at den viktigste treningen for dem som ville være sivilt ulydige var å gjennomføre konstruktivt arbeid. Han sammenlignet det med våpentreningen som soldater gjennomgår. Det konstruktive arbeidet var like viktig for hans ikkevoldsaksjonister som skytetrening er for den som skal bli en dyktig soldat i krig.
En annen stor kampanje som Gandhi drev var den berømte saltmarsjen i 1930. Bakgrunnen var britenes monopol og høye skatt på utvinning av salt. Etter at Gandhi og Indian National Congress i lang tid hadde forsøkt å overtale den britiske visekongen til å slippe løs handelen med salt, bestemte Gandhi seg for å bryte monopolet. Dette skulle skje ved at han, sammen med en stor folkemasse, vandret til havet for å plukke opp salt på stranden. Den lange marsjen mot havet ble brukt til et stort antall offentlige folkemøter der Gandhi fortalte landsbyboere hva han planla å gjøre. Myndighetene arresterte ham flere ganger men han fortsatte kampen så snart han var fri igjen. Gjennom fysisk å bryte monopolet på saltutvinning i full offentlighet fikk han på kort tid mange tusen til å følge sitt eksempel.
For mange grupper som i dag har tenkt i disse baner, har det konstruktive elementet i kampen til dels havnet ved siden av konfliktens kjerne. Et eksempel var da Fellesaksjonen mot Gasskraftverk under sin sommerleir 1997 bestemte seg for å tilby dugnadsinnsats i bygda. Dette var helt klart et konstruktivt innslag som forbedret aksjonistenes status blant lokalbefolkningen. Men å male bedehus, rense strender og reparere sjøboder lå langt utenfor debatten om gasskraft, CO² og energipolitikk.
Det konstruktive elementet var tydeligere i den kampen som haugianerne og senere arbeiderbevegelsen førte for sine rettigheter. Gjennom å bygge opp deler av det samfunnet man ville ha, var det både lettere å få gjennom andre krav og å bli tatt på alvor av resten av samfunnet. Arbeiderbevegelsens kooperative handelsboder var et klart forsøk på å gjøre medlemmene uavhengige av det private næringslivets kapitalistiske butikker.
Under okkupasjonen av Innerdalen i 1980 dyrket aksjonistene opp nybrottsmark for å vise at jorda burde brukes til matproduksjon, og ikke skylles i havet for at et kraftverk skulle kunne produsere noen ekstra kilowatt elektrisk strøm. Det ville vært vanskelig for myndighetene å arrestere hardt arbeidende bønder og aksjonister som satt og melket kyr.
Fredsforskeren Owen Wilkes ble dømt i Sverige for å ha syklet rundt på Gotland og Øland og gjort notater om militære anlegg. Han var på ferie og passet på å notere det han kunne se fra offentlige sykkelstier. Materialet skulle brukes til en forskningsrapport om det svenske forsvaret. Til støtte for Owen syklet et femtitalls personer fra den syndikalistiske fagforeningen SAC rundt i hans sykkelspor og gjorde enda mer nøyaktige opptegnelser og tok skarpere bilder enn hva han hadde gjort. Det svenske overvåkningspolitiet fulgte etter i sivile biler og ble stilt overfor et dilemma: Skulle de begynne å arrestere sykkelturister i store mengder eller tydeliggjøre at det Wilkes hadde gjort ikke var ulovlig? Denne gangen valgte de å la sykkelturistene med spesialinteresse for radar og kommunikasjonsantenner sykle i fred. Aksjonen ble brukt som argument for å frifinne Wilkes i lagmannnsretten.
For folk som er opptatt av ikkevoldskamp og/eller sosiale endringer kan det være fruktbart å fundere over utviklingen som har skjedd etterpå i disse landene. Hvorfor ble det som oppsto i ruinene etter de gamle regimene i Øst-Europa så ultraliberalistisk og forbruksrettet som det ble? Dette var neppe målet til mange av dem som gikk ut på gatene i Øst-Europa høsten 1989.
Disse revolusjonene hadde svært lite samsvar med de dypere delene av Gandhis ideer. Målet var verken konkret, begrenset eller konstruktivt. Omveltningene i Øst-Tyskland skjedde så raskt at de fleste ble "tatt på senga" - det var lite strategiske overveielser og få forberedelser gjort. I den grad noe var forberedt, handlet det om hvordan man skulle protestere mot den eksisterende makten på en sterkest mulig måte. Få hadde tenkt over hva som skulle bli neste skritt. Det ble snart tydelig at det var lettere å rive ned det bestående enn å bygge opp noe bedre. Det var faktorer utenfor de sentrale aktørenes kontroll som avgjorde den videre utviklingen. Også de moderne alternativbevegelsene har lagt langt større vekt på å kritisere enn å konstruktivt bygge noe bedre enn det bestående. Norsk miljøbevegelse har lagt ned langt større arbeid i å protestere mot vassdragsutbygginger enn å gjennomføre reelle Enøk-tiltak. Norsk fredsbevegelse har brukt nesten alle sine krefter på å kritisere militarismen og svært lite tid på å presentere gode alternativer. Listen kan gjøres meget lang.
Nå finnes det mange grunner og forklaringer til dette, men vi ønsker her bare å påpeke et fenomen som er relevant i en debatt om Gandhis ideer om konstruktivt arbeid.
Kampen mot apartheidsystemet i Sør-Afrika var også en i all hovedsak ikkevoldelig kamp. Men her var det tydelig en langsiktig strategi og en mer kontrollert utvikling. Det ville vært meget spennende å gjennomføre en studie som sammenlikner maktovertakelsene i Sør-Afrika og Øst-Tyskland, og samtidig gjøre en studie av de resultatene som er blitt oppnådd ti år etter.
Til
toppen av siden
Åpenhet er en viktig forutsetning i ikkevoldsteori. Den er viktig både for at "ikkevold som teknikk" og "ikkevold som livsstil" skal fungere. Vi vil derfor se på hvorfor åpenheten er viktig, og ta opp hemmeligholdets farer og fristelser.
Gandhi påpekte i alle sammenhenger at åpenhet var et krav i alle ulydighets- og ikkevoldsaksjoner. Dette er lett å forstå ut fra Gandhis tanke om at aksjonene skulle fremme kommunikasjon med motparten så vel som med omverdenen. Uten åpenhet omkring aksjonene er det vanskelig å bruke aksjonene som en kommunikasjonskanal. En dialog er langt lettere å oppnå om begge parter er åpne og tilgjengelige. Skal motparten overbevises, er dialog og dermed åpenhet ikke bare bra, men en forutsetning for å lykkes. Man kan nok tvinges, men neppe overbevises, av en anonym motpart. Uten åpenhet begrenses dialogen til i beste fall to monologer som ikke møtes.
Det å nå fram til motparten gjøres både direkte og indirekte. Den indirekte veien går via det som kalles "tredjepart". Det kan være hos medier som dekker saken, eller den såkalte brede allmennheten. Det vil si de som kan skape en opinion som vil vise hvordan andre enn dem som er direkte berørt ser på konflikten. Ofte kan allmennhetens syn åpne øynene til de partene som er i konflikt. Med et engasjement fra tredjepart kan det også vekkes en debatt som får fram nye og avklarende argumenter i den pågående kampen. Hvis målet er å vekke opinionen, er åpenhet en forutsetning.
Åpenheten er også viktig for å fjerne frykten for represalier og øke aksjonistenes selvfølelse. Det å stå åpent fram krever mot og styrke, og det viser engasjementet på en helt annen måte enn ved hemmelighold. Aksjonistene viser seg selv og andre at "denne saken er så viktig at jeg begår lovbrudd selv om jeg kan bli straffet". Dette kan ha en smitteeffekt på andre.
Åpenheten gir altså aksjonen et ansikt som andre kan identifisere seg med, og det gjør det enklere å få sympati. Om aksjonistene har skjult sin identitet dannes det selvfølgelig lettere et inntrykk av at aksjonistene er skumle, farlige og helt ulike "vanlige folk". Da er det bare finlandshetter og avisoverskrifter med ord som "krig", "terrorisme", "stort slag" som danner grunnlag for folks oppfatning.
Det er i stadiet før en beslutning tas eller settes ut i livet at en endring med størst sannsynlighet kan komme. Når politiet settes inn mot demonstranter er det veldig ofte for sent å endre den beslutningen eller det vedtaket man protesterer mot. Stor åpenhet i forkant av aksjoner kan også føre til låsing og at det går mye prestisje i saken. Har man "lovet" å sette i gang aksjoner vil enhver snu-operasjon fra motparten bli sett på som et nederlag der man gir etter for press. Samtidig er det slik at jo tidligere motstanden kommer til syne, jo mindre prestisjetap er det i å snu.
Den mulige preventive virkningen medfører et stort ansvar for dem som planlegger aksjonene. Det må ikke bare være en tom trussel når en varsler sivil ulydighet i forkant. Varselet har kun en effekt dersom myndighetene og næringslivet vet at aksjonistene mener alvor.
Åpenhet er med og reduserer mistenksomheten internt blant aksjonistene. Et argument som flittig brukes for hemmelighold er å unngå infiltrasjon og hindre at utenforstående får vite om planene. Det kan lett skapes en mistenksom stemning blant dem som deltar der den harde kjerne stadig spør seg, bevisst eller ubevisst, om de kan stole på den og den personen. Infiltrasjon er et lite problem i Norge. Samtidig er det slik at dersom politiet ønsker å vite hva som planlegges, klarer de det selv om aksjonistene tar sine forhåndsregler.
Et annet argument mot åpenhet er at rettssaker og straff ikke "hjelper" saken. Mange har hevdet at det er meningsløst å bruke tid og ressurser på å argumentere med politiet, journalister, legdommere og dommere. Flertallet av disse aksjonistene tror at aksjonen skal oppnå reelle mål, faktisk gjennomføre forandringer, i motsetning til å være et middel for å påvirke beslutningstakere eller vekke en opinion. Historiens empiri taler et annet språk…
I beste fall kan man forhindre at en byggestart eller rivning skjer etter tidsplanen. Og det er klart at en forhaling i visse tilfeller vil være av stor betydning for sakens videre forløp. Det politiske spillet kan noen ganger arbeide til aksjonistenes fordel. Men det er ikke selvsagt at hemmelige aksjoner som har som målsetning å fysisk vinne over politiet, er den beste måten å utsette anleggsarbeidet på.
Vi tror også at hemmelighold for mange har en verdi i seg. Det er spennende å møtes på hemmelig plass, snakke i koder i telefonen, planlegge aksjoner få andre kjenner til; kort sagt ha noe til felles i den lille gruppen som de mange utenfor gruppen ikke kjenner til. På denne måten skapes en følelse av betydning som lett kan savnes når motstanden er stor og framgangene få. Hemmeligholdet gjør at man slipper unna den tøffe men kreative konfrontasjonen med andres meninger. I den lille gruppen kan lett selvgodheten trives og man blir fort viktigere i sine egne øyne enn det som er realiteten. Det finnes ikke noe korrektiv som hjelper en til å utvikles. På denne måten blir livet som hemmelig aktivist mer bekvemt enn for dem som velger å ta konfrontasjonene i det offentlige rommet. Ikke engang slektninger og nære venner er tilgjengelige for de nødvendige diskusjonene om hvordan kampen går og utvikles. Motforestillingene uteblir og livet fortsetter i en lukket tilværelse der man forblir uimotsagt selv når man åpenbart tar feil. Den relevante kritikken eksisterer ikke og tabloidavisenes vulgære argumentasjon kan man ta lett på.
En av åpenhetens funksjoner er å være en form for
selvsensur. Aktivistene går ikke lenger i sine aksjonsformer enn
hva de kan stå for overfor offentligen og familie og venner. I den
evige debatten om hvor mye vold man bør bruke mot levende vesener
eller døde saker setter alle normalt fornuftige mennesker en grense
der man kan stå for sine aksjoner. Om alt skjer under hemmelighold
kan denne grensen lett flyttes til "feil side av streken". Åpenheten
som "sikkerhetsventil" er derfor meget viktig.
17)
For dem som er interessert i å lese mer om dette, anbefaler vi boken
... med andra medel av Amanda Peralta. Peralta 1990
20)
Sharp 1973. Det engelske ordet "accommodation" brukes her i en sammenheng
som er vanskelig å oversette til godt norsk. Mulige norske ord er
"tillempelse" eller "imøtekommelse". Da ingen av disse forklarer
begrepet på en tilfredsstillende måte, velger vi å bruke
det engelske ordet.
26)
En kortfattet oversikt over noen av de viktigste ikkevoldelige revolusjonene
på åttitallet er omtalt i boken Nonviolent Struggle and Social
Defence. Anderson and Larmore (ed.) 1991
27)
Referat fra Folkeaksjonens landskonferanse 1982
28)
For den interesserte leser anbefaler vi boken Makt og Motmakt av Thomas
Mathisen (1982). Det er en meget god og moderne oppfølging av denne
tankegangen.
29)
Gandhis egne skrifter om Khadi-kampanjen er mange og i hovedsak publisert
i tidsskriftene Harijan og Young India